Foto: Bård Halvorsen

Med tanke på at 75-åringens tre siste album inneholder standardlåter hentet fra Sinatras crooner-repertoar, er det overraskende at han bare spiller fem av dem live. Faktisk fikk vi ingen fra den ferske Triplicate. Men han er glad i å spille fra sitt foreløpig siste album med selvkomponerte låter, Tempest (2012). Hele seks, hvorav de fleste ble lunkent mottatt av et publikum som jublet høyt hver gang de gjenkjente en av de gamle Dylan-sangene.

Bob Dylan synger imidlertid bedre nå enn gjennom store deler av 90- og 2000-tallet. På siste låt før ekstranumrene, Autumn Leaves (2015), sang nobelprisvinneren faktisk vakkert og reint! Og hans fem musikere spilte fabelaktig. Jeg gjenkjente veteranene Tony Garnier, som vekslet mellom kontrabass og elbass, gitaristen Charlie Sexton og Don Herron, som trakterte countryinstrumentene steelgitar, fele, mandolin og banjo. I det hele tatt preget pedal steel veldig mange av de 21 låtene. Dylan har sluttet å spille gitar og munnspill på scenen. Han holder seg til pianoet, og på flere av sangene står han ved mikrofonstativet, som han stadig rører på. Ja, han veivet med det under kveldens beste croonerlåt, Why Try And Change Me Now.

Konserten begynte med en helt grei versjon av filmlåta Things Have Changed og en for meg ugjenkjennelig To Ramona (anno 1964), som gikk i en slags valsetakt. Dylan har for vane å forandre på sine klassikere. Men denne kvelden holdt han seg oftest ganske nær originalversjonene. Vi fikk strålende framføringer av Highway 61 Revisited, Tangled Up In Blue (riktignok med et ekstra vers) og Ballad of a Thin Man, som var siste ekstranummer (Det første var en rar Blowin' in the Wind med fele). Og Desolation Row lød helt greit.

Aller best syns jeg Dylan var på tre av sine nyere låter: Den lange, lekne versjonen av swingjazzlåta Duquesne Whistle (2012), hvor bandet fant en herlig groove. Han sang følelsesladd og glimrende på en stemningsfull Love Sick, som jeg syntes lød bedre nå enn på Time Out Of Mind (1997). Et høydepunkt var også Long And Wasted Years (2012), og jeg digger det raske, tøffe arrangementet av croonerlåta That Old Black Magic.

Jeg ble litt skuffet de to gangene jeg har sett Bob Dylan live (Kalvøyafestivalen 1991 og Oslo Spektrum 2003). Men i 2017 syns jeg han synger mye bedre, han gjør stort sett lett gjenkjennelige versjoner av sine klassikere, og han har noen glimrende musikere som bruker de korte pausene mellom låtene til å stemme instrumentene. Dermed får konserten en egen atmosfære, og vi savnet ikke at Dylan introduserer låtene. Derimot syns jeg han skulle ha presentert sine musikere ved navn. Det fortjener de!