Foto: Stian Finstad Svehagen
Fra det øyeblikket Jonny Fritz entrer den lille intime scenen med sin lakserosa dress og gullglinsende boots har han publikum i sin hule hånd. Makan til karisma skal du lete lenge etter. Makan til humørspreder skal du også lete lenge etter. Jonny Fritz holder ikke akkurat på med noe ”stirre ned i ølglasset-country”. Det er humør, og det svinger. Ja, det er kanskje litt humor også, men Fritz lander solid med begge bootsa på rett side av musiker vs humorist-linja.
For de uinnvidde så er Jonny Fritz litt av en karakter. Han spiller country på utsiden av Nashville-mainstream. Du kan si han spiller country litt på utsiden av det meste. Likevel er det tydelige spor til gamle helter som Johnny Paycheck, Roger Miller, Billy Joe Shaver og Tom T. Hall for å nevne noen. Blant musikerne på albumene hans finner du blant annet Taylor Goldsmith og resten av Dawes, Blake Mills (Jenny Lewis, Dawes etc.) og på det siste albumet, Sweet Creep, har Jim James (My Morning Jacket) styrt skuta.
Kvelden startet med et oppvarmingsett fra Joshua Hedley, snart aktuell med eget album. Hedley ga oss et aldri så lite hyllestsett til Merle Haggard på det som var hans fødselsdag, og også ettårsdagen for hans død. Hedley gjorde dette på en utsøkt måte. Det er ikke alle som kan gjøre en slik hyllest på stående fot, men Hedleys stemme er av typen som får tiden til å stå stille. En klassisk-country røst for vår tid.
Hedley spilte også fele i Fritz’ sett, og de to utgjorde en dynamisk duo. Ekstremt godt samspill både musikalsk og i mellom låtene. Selv om de bar litt preg av å være kun to på tur i fem uker. Den interne humoren ble dog ikke ekskluderende, men heller en invitasjon for de oppmøtte å ta del i. Sammen gjorde de låter fra alle de fire albumene Fritz har gitt ut til nå, med hovedtyngden på fjorårets svært gode Sweet Creep.
En kveld med gåsehud, latter og god musikk. Kort sagt en kur mot dårlig humør.
