Foto: Julia Marie Naglestad
Det lille intime kirkerommet satte vibben for denne kvelden, og Steve Gunns sirkulerende gitarspill ga de tilhørende en følelse av å kunne forsvinne litt fra verdens kjas og mas for en stund. En meget spartansk lyssetting og kveldens mørke gjorde rommet helt mørkt bortsett fra en spot rett på Gunn. Et virkemiddel som ga fullt fokus på musikken, og det var tydelig at publikummet lot seg fengsle. Om det var at det faktum at man var i et kirkerom eller om det var musikken er vanskelig å si, men jeg tipper det var en kombinasjon. Jeg har hvertfall sjelden opplevd et så lydhørt publikum her i Oslo.
En solokonsert med Steve Gunn er en noe annerledes opplevelse enn når han spiller med fullt band, som han gjorde da han gjestet Mono i november, men det er veldig tydelig at han er komfortabel med dette formatet også. Det er vel egentlig dette formatet han opprinnelig kommer fra. Inspirasjonen fra østens dronende raga-musikk er svært tydelig i Gunns gitarspill. Et spill som er særdeles fascinerende, og selv om låtene er nokså likt oppbygd så kan man ikke annet enn å la seg imponere over de komplekse og intrikate stemningene han bringer fram i låtenes ofte lange partier uten vokal. Vokalen føles mest som et verktøy for å komme fra a til b og det er svært passende at mange av låtene handler om nettopp bevegelse. Bevegelse og ofte vann er sentrale i Gunns tekster, i foreksempel den fantastiske Water Wheel som åpnet konserten, men også den utrolig vakre Wildwood som avsluttet konserten.
Jeg tok meg i å tenke at det stadig repeterende og sirkulerende gitarspillet kunne minne om bølger som slår innover stranden og at det var nettopp dit Steve Gunn tok meg med. Om ikke alle var med dit, så tror jeg alle i alle fall ble tatt med til et helt annet sted inne i den lille kirka i Møllergata. Kanskje til og med helt ut i kosmos. ”Moving with a slight of hand, pushing on a cosmic plan”.
Til slutt en liten, men likevel stor shout-out til Louien som ga en aldeles gåsehudfremkallende oppvarming.
