Foto: Guro Sommer Værland



Kvelertak var med som oppvarming, og har stavangerbandet noen gang skuffet? De leverer som alltid og stemningen stiger ut over settet deres og de gjør jobben som oppvarmere og ikke minst viste de at de kler arenaformatet. Regner med at vi får se Kvelertak toppe plakaten i spektrum snart.

I det de navnløse ghoulene løper ut på scenen er det nesten fullpakket foran scene og alle er spent på hva som kommer. Square Hammer starter og ut av røyken stiger så Papa Emeritus. Med pavehatt, kjortel og ansiktsmaling, glir han rundt på scenen mens han nærmest messer til menigheten. Vokalen sitter som et skudd og man blir oppslukt i hva som skjer på scenen.

For min del var den største overraskelsen med konserten hvor dyktige ghoulene fremstod. Det er ikke til å komme unna at musikken ikke er hverken revolusjonerende eller spesielt intrikat, men måten de opptrer og spiller instrumentene sine var ikke annet en fascinerende. At bassisten på introen til From The Pinnacle To The Pit er noe av det jeg husker best fra kvelden poengterer nettopp dette.

Som forventet er sceneproduksjonen gjennomført fra scenegulvet til taket. Sjakkmønstret gulv, marmordetaljer på «kirkealteret», backdrop i stil av kirkevinduer (med litt mørkere tema enn vanlige kirker har kanskje?). Kombinert med et lysshow som stort sett alltid bidro til å forbedre opptredenen, konfetti, eksplosjonene og flammer så ble det en voldsom opplevelse. Når man skal prøve å sammenligne med noe er det mest åpenbare for min del å sammenligne med Kiss. Det handler om pakken, showet og alt som pakker inn musikken, like mye som musikken. Mystikken og liturgien gjør konserten til en altoppslukende opplevelse.

Første halvdel av konserten bruker Papa iført en stor kjortel, men plutselig er det nærmest et taktskifte i konserten, kjortelen og hatten er borte og resten av konserten er paven mer livlig og mindre høytidelig enn han var innledningsvis. Det er også andre halvdel av konserten som er best. Når låtene Cirice, Year Zero, He Is og Monstrance Clock kommer på rekke og rad er det ikke annet å si enn «wow». Det klare høydepunktet var allikevel Mummy Dust og Ghuleh/Zombie Queen. Førstnevnte tung og mørk mens sistnevnte er vakker og dyster, men begge er ekstremt oppslukende.

«The devil is in the details» har vel aldri vært bedre eksemplifisert enn det er med Ghost. Ikke bare er det et satanbilde bak «alteret», men fargevalg på klærne, «sisters of sin», røkelse i god katolsk stil og alt som skjer i løpet av konserten. Alt har en betydning, en mening og har en grunn til å være akkurat slik det er. Det at de klarer å gjennomføre konseptet såpass bra i en konsertsetting gjør at man ikke kan gjøre annet enn å applaudere.

En imponerende konsert, men tidvis dårlig lyd og en følelse av at det kunne vært enda større og enda bedre gjør at det ikke var helt perfekt. Men det var inni helvetes bra.