Kiss returnerte til Oslo for første gang på fem år søndag, og i sitt første Spektrum-besøk siden 1997 ble det en underholdende kveld selv om stemmen til midtspissen Paul Stanley i beste fall ligger igjen omtrent der – et sted i 90-tallet.

De har ikke en ny plate å turnere (den siste, Monster, kom de til Stavanger Stadion med sommeren 2013), og de har heller ikke 40th Anniversary-merkelappen å bruke lenger, som sist de var i Europa (sommeren 2015 - ikke i Skandinavia).

Under turnénavnet "Kissworld 2017" serverte legendene en festpreget nostalgisk hitparade i Oslo Spektrum søndag, selv med en særdeles vokalsvak frontfigur. De sminkeløse 80-tallslåtene Lick It Up (1983) og Crazy Crazy Nights (1987) sto nærmest frem som ferskvare sammen med Psycho Circus (1998) og den i denne sammenhengen rykende ferske Say Yeah (2010). For Paul Stanley (65) og Gene Simmons (67) hadde også denne gangen gravd frem mest 70-tallsnostalgi, inkludert Deuce, Shout It Out Loud, Firehouse og den virkelig hyggelige overraskelsen fra gamle dager i søndagens retrosett; Flaming Youth fra megaklassikeren Destroyer.

Men så var det Paul Stanley da, for man kommer virkelig ikke utenom elefanten i rommet denne kvelden. I et sett som for øvrig var meget så anstendig, så er stemmen til mannen fullstendig kjørt. Det var ille allerede i Oslo-comebacket i Vallhall tilbake i 2008, og selv om den har vært godkjent på sporadisk vis som i Kollen i 2012 og da undertegnede så Kiss i Hamburg i 2015, så var det total krise igjen nå. Og det verste er at han starter låter med å synge en strofe eller to av de, før bandet kommer inn. Fullstendig avkledd, med en skingrende alene-accapella i Oslos storstue. I den settingen klarer også mannen å dra et par vers alene av Shandi, fra platen som tok de til Norge for aller første gang; Unmasked fra 1980.

Gene Simmons derimot, er en maskin som ikke knirker nevneverdig. Det trøkket bra av bandets eldstemann (han blir 68 i august) på I Love It Loud, War Machine og Let Me Go Rock’n Roll, og selv om spytte blod-sekvensen hans er like sliten som halshuggingen til Alice Cooper etter hvert, er det rockehistorie i lufta hver gang han ruller ut tunga.

Kiss lagde god gammel rockefest gjennom 18 låter og nærmere to timer søndag, og det skal de to rockepensjonistene ha for. Og showet var spektakulært nok slik vi kjenner det fra den kanten, så selv om Paul Stanley er blitt en skygge av seg selv, er det umulig å ikke la seg underholde gjennom bomber, flammer og konfetti og et slitesterkt repertoar som har overlevd det meste.

”Can we come back and see you again”, spurte Paul Stanley avslutningsvis. Det spørs vel mest på han.