Foto: Per-Otto Oppi Christiansen



Når Underoath annonserte at de kastet inn håndkledet i 2012 og at de kun skulle begi seg ut på en kort avslutningsturne i statene som et farvel tenkte jeg at jeg dermed hadde gått glipp av sjansen til å få oppleve bandet. Man kan si hva man vil om at de «sluttet» og gjør comeback tre år etterpå, men for fansen er det bare velstand og for min egen del fikk jeg endelig muligheten til å oppleve dem live.

Min umiddelbare reaksjon når det ble annonsert at konserten var flyttet fra Rockefeller til John Dee var positiv. Mindre lokale, mer tettpakket publikum og en mer intens konsertopplevelse var det jeg så for meg. Dette skulle vise seg å stemme på en prikk.

Kvelden ble svett. Det ble intimt. Det ble tett og veldig intenst. Bandet startet med å spille They’re Only Chasing Safety før de tok fatt på Define The Great Line og for å være kynisk hadde det kanskje vært bedre å spille albumene i motsatt rekkefølge. De gjorde det imidlertid kronologisk og det tok ikke lang tid fra de gikk på scenen til John Dee eksploderte. Dermed ble A Boy Brushed In Red Living In Black And White , låt nr. 2, også blant kveldens store høydepunkter.

Man kan si mye om trenden med å spille album i sin helhet for å markere jubileum, men man kommer ikke unna at det gjør det hele mindre uforutsigbart og tar bort noe av spenningen med om de kommer til å spille nettopp din yndlingslåt eller ikke.
Bandet var ekstremt engasjerte og spilte med en imponerende intensitet som bare må applauderes. Om det så muligens ble en nedstrippet produksjon grunnet lokalbytte, ble det en desto mer intim og personlig konsertopplevelse.

Et lite skår i gleden ble imidlertid at lyden ikke satt som den skulle fra starten av. Aaron Gillespie bak trommene trykket til med cleanvokalen men det var nærmest umulig å høre han på de første låtene da han druknet i musikken. Dette ordnet seg utover konserten og da man først hørte han låt han veldig bra.

Sammen med A Boy Brushed In Red Living In Black And White var It’s Dangerous Business Walking Out Your Front Door, In Regards To Myself og Writing On The Walls de største høydepunktene. På samtlige av disse er publikum med og på disse låtene forstår man hvorfor Underoath har fått rykte på seg som et bra liveband.

Hopping, allsang, moshing og et kortvarig forsøk på litt crowdsurfing oppsummerer på flere måter mandagens konsert. At de skulle spille både They’re Only Chasing Safety og Define The Great Line i sin helhet gjorde at låtvalget ikke bare var det beste Underoath har å by på, men også et par låter som gjerne ikke hadde trengt å være med. Det sier imidlertid mye når man ser på de ti mest populære låtene til Underoath på Spotify og ser at samtlige låter er fra disse to albumene. At kun to av disse låtene er fra Define The Great Line understreker imidlertid mitt inntrykk av at rekkefølgen på albumene burde vært motsatt og at det toppet seg for tidlig.