Østkanten Bluesklubb inviterte til konsert med Ultravox-legenden Midge Ure. Han sang og skrev deres hits fra gullalderen 1980-84, og har ellers spilt med Slik, Thin Lizzy, Rich Kids og Visage. Ja, og han er medkomponist på "Do They Know It's Christmas?". En publikummer fikk både Ure og de 150 på et fullsatt Herr Nilsen til å le da han sang "it's Christmas time" like før ekstranummeret Dancing With Tears Of My Eyes!

Det var likevel ingen solokonsert, ettersom Midge Ure hadde med seg oppvarmingsduoen India Electric Co på scenen. De spilte henholdsvis mandolin og fiolin (samt litt keyboards), noe som ga låtene folkrock-preg. Selv spilte han bare akustisk gitar. Og det var få ganger vi savnet synthene fra Ultravox-platene. Unntaket var Vienna, der fiolinisten godt kunne ha spilt elpiano i første halvdel av sangen. Vi hørte jo på The Voice at han allerede hadde "Vienna-lyden" inne i pianoet sitt. På den låta samhandlet publikum godt med Ure ved å gaule på de rette stedene.

63-åringen framstår på scenen som erkeskotsk, sprudlende, morsom, energisk og velsyngende. Stemmen hans har nemlig ikke tapt seg siden glansdagene, og han når alle de høye tonene. Han begynte med I Remember (Death In The Afternoon) fra Ultravox-albumet Rage In Eden. Vi fikk også høre sanger fra comebackplata anno 2012 og fire av de fem andre Ure spilte på. Folk sang med på hitene av full hals, og stemningen var ofte på topp.

Vi fikk også sololåter fra Ures album. Best likte jeg Homeland, som han skrev like etter at Phil Lynott døde. Ure var som kjent gitarist på en Thin Lizzy-turné i 1979. "Jeg var tidenes verste TL-gitarist," sa den stadig selvironiske Ure. Av hans solohits fikk vi faktisk bare høre If I Was, som gikk til topps i 1985. Dermed ble det dessverre ingen No Regrets (hans første solohit, anno 1982), Call Of The Wild eller Cold Cold Heart.

Blant høydepunktene var de to låtene fra Lament (1984) som ble skrevet i nordvest-Skottland av Ure og Chris Cross: Man Of Two Worlds og den majestetiske tittelsangen, komplett med mandolinsolo. Og jeg elsket de synthfrie versjonene av Visage-hitene Fade To Grey og The Damned Don't Cry (som Ure sa at aldri ble skrevet for å framføres live).

Alt i alt var dette en meget bra konsert der fiolin og mandolin krydret låtene på en fin måte. Midge Ure sang fantastisk og viste stor spilleglede. Hodet og kroppen hans var forresten i konstant bevegelse, så han var vanskelig å fotografere!