Foto: Lars-Ove Håhjem


Mange hadde nok på forhånd denne konserten som kveldens klare høydepunkt, ikke minst kanskje den voksne delen av publikummet og det var god stemning lenge før Åge Aleksandersen og han nimannssterke Sambandet kom ut på scenen, en etter en, ledet an selvsagt av lederen selv; Åge.

Etter å ha bodd flere år under studietiden i Trondheim var jeg kjent med at for mange så er Åge synonymt med religion, og selv om mulighetene opp igjennom årene har vært flere, så var dette likevel første gang jeg selv fikk med meg trønderrockens far fra scenekanten. At jeg ikke ble en del av hans menighet etter endt konsert kan være så, men at det var nærmere en og en halv time med fullt trøkk og et spillesugent band kan man skrive under på.

Settingen ble også satt allerede fra første tone, for å begynne med Levva Livet blir aldri feil og deretter fulgte, i ukronologisk rekkefølge, kjente og kjære låter som Dekksgutten, Norge, Mitt Norge, Hold Fast og Dains Me Dæ, gjerne i utvidede versjoner. For Åge Aleksandersen lar musikerne i Sambandet få lov til å vise hva dem kan og den ene soloen ble gjerne fulgt opp av en annen og det var tydelig at man snakker om dyktige musikere. Eneste ankepunktet når det gjaldt det dem holdt på med, var at det tidvis virket veldig velregissert og selv om dem av og til ble satt litt ut så virket det hele tiden at dem visste hva og hvor enhver var.

Samtidig var det likevel en slik type fremføring som sto igjen som konsertens høydepunkt. Det var rett og slett en enorm fremførelse av låten 24.12, som for meg, inntil da, var helt ukjent. Det er den dog ikke lenger. Mot slutten dukket også allsang-låter som Lys og Varme, Rio de Janeiro og ikke minst Min Dag opp og det hele endte i en feststemning en festival verdig og med en haug av dansende og syngende ålesundere, akkompagnert av en trønder som ga faen i at regnet høljet ned (hans egne ord).