Det er duket for kveldens siste konsert og sletta fylles opp av folk foran hovedscenen og det merkes at kveldens høydepunkt og de store forventningene står for døren. Entusiasmen er til å ta og føle på når til slutt Father John Misty entrer scenen. Mannen virker nærmere to meter høy og rager som en Nick Cave-lignende skikkelse over scenen.

Bandet åpner med Pure Comedy – tittelåten fra den siste plata. Dette er en så sterk og monumental låt at det kunne nesten holdt med bare denne fremførelsen og vi ville vært salige takknemlige og fornøyde med det. Det er noe Elton John-aktig over denne låta, en pianoballade som bare går og går, mens Josh Tillman lirer av seg en lang samfunnsbevisst tekst. En klassiker før den nesten har blitt født. Mannen er en poet, nærmest en profet i hvordan han beskriver dagens tilværelse – a prison of believes – till there´s nothing human left – I hate to say it, but eachothers all we´ve got. Dette er dramatikk og intensitet på høyeste nivå.

Det fortsettes med Total Entertainment Forever – låt nummer to som på plata. Nok en kritisk og reflekterende låt om hvordan vi lever våre liv i dag. Bandet driver heftig og det låter veldig bra. Josh Tillmann – som han egentlig heter og opprinnelig medlem av Fleet Foxes – danser, går ned på knærne og lever seg virkelig inn i musikken.

 photo _aneostnes_fatherjohnmisty_001_zpsxhhstklw.jpg

Setlista fortsetter som på plata – Things It Would Be Helpful To Know Before og Ballad of the Dying Man. Hans 7-manns sterke band låter fantastisk og veldig innkjørt. Det låter til tider som et symfoniorkester – massivt og majestetisk.

Deretter spiller han flere av sine eldre klassikere – I Love You Honeybear – hvor publikum virkelig viser sin takknemlighet og det er på grensen til allsang – noe som kanskje ikke helt er å forvente på en Father John Misty-konsert. Det sagt tror jeg denne konserten kunne ha løftet seg ennå et hakk i et mindre lokale – la oss si Sentrum Scene – hvor intimiteten virkelig kunne fått utspille seg og hvor publikum er totalt konsentrert på artisten i stedet for å stå å drikke øl og prate høyt med sidemannen for å klare å overdøve artisten. Heldigvis var ikke dette altfor fremtredende på kveldens konsert.

Men – dette er den type konsert hvor vi kan få maksimalt ut av det ved å være stille som mus og lytte godt etter og la artisten virkelig få spillerom, stillhet og total oppmerksomhet til å lede an i sin musikalske ferd.

Vi – står der som hypnotiserte. Under When the God of Love Returns klarer Tillman virkelig å skape en alvorens stund. Mens i Bored in the USA kommer smilene – med et sarkastisk nikk til en viss annen låt ved navn Born in the USA – utlyser han sin frustrasjon og oppgitthet med tingenes tilstand i hans hjemland. Og vi forstår han godt. Det avsluttes med en djevelsk rockelåt (jeg ikke fikk med meg navnet på) hvor det virkelig tar av, hvor Tillman er over hele scenen og hvor til slutt gitaren flyr gjennom lufta og ned foran scena. (den klarte seg utrolig nok bra – til dere bekymrede gitarelskende fans der ute).

Jeg gleder meg stort til Father John Misty kommer tilbake, for denne mannen har enormt mye mer å by på i årene fremover. Og da vil jeg igjen se han på lille Sentrum Scene.


Foto: Ane Østnes - www.aneostnes.com