Litt over halv åtte går Whitneys seksmannsband opp på hovedscenen på PIP 2017, litt slentrende, helt ordinært og langt fra pretensiøst. Litt som musikken deres. Men det funker omgående. De slår i gang med Dave´s Song og det låter godt, det låter bra på en jævlig trivelig måte og stemningen tar seg opp et par hakk hos det øl-drikkende piknikfolket.

Det slår det meg at vokalisten er planta foran på scenen, han er trommisen og frontmannen i bandet - og det er det jo ikke ofte vi ser i disse EDM-dager. Tankene går umiddelbart til the Band og deres legendarisk trommis Levon Helm som sang og spilte trommer og frontet på denne måten. Og likhetene er der definitivt – bandet skrangler, det gynger på en skeiv, men samtidig fet måte. Det sitter allerede med først låt.

Låt nummer to er No Matter Where We go og det spruter av et ungdommelig overskudd blant disse gutta. Her får jeg faktisk litt Jackson 5-foten og publikum begynner å gynge med nå. Deretter spiller de Polly – en deilig liten kjærlighetslåt. Vokalisten Julien Ehrlich utmerker seg med sin veldig lyse, spinkle, men særs karakteristiske stemme. Da jeg begynte å høre på de for en stund tilbake syntes jeg denne stemmen kunne være litt plagsom. Men nå er den alt annet og jeg tror vi definitivt vil høre mye mer fra denne genuine stemmen fremover. Midt under Polly legger Ehrlich seg ned foran på scena sammen med bassisten, muligens for å ta en selfie, de tar et kyss i samme slengen og publikum applauderer entusiastisk.

 photo _aneostnes_whitney_001_zpsuadrl3dx.jpg

Etter en mindre gripende instrumental spiller de coveren You´ve Got a Woman og det driver veldig bra. Får faktisk litt BeeGees-viben her nå. Det er noe med dette bandet – de drar inn mengder av referanser, men samtidig låter det så unikt Whitney. Fett!
Vokalisten Julien har også en god evne til å småprate med publikum, mye tull og preik, men det er inkluderende og gir mange et smil om munnen.

Konserten driver videre med go´låta Golden Days og et annet element som virkelig gjør seg i dette bandet er trompetisten Will Miller som i tillegg spiller keyboard mens han spiller trompet (!) og blåser det hele opp til en massiv blåserekke som står som en mur bak bandet til tider. Heftig!

I On My Own introduseres bandet og hvilket band, hvilket samhold – en gjeng med kompiser som holder tett sammen, til tross for 84 dager sammenhengende på veien. Ethvert annet band kunne ha drept hverandre på kortere tid. Men det er dette samholdet, disse smilene mellom bandmedlemmene – det smitter over på oss og det skaper slik en god stemning i parken.

Deretter følger rolige og vakre Light Upon the Lake, danselåta The Falls, Follow, et par cover og til slutt kanskje deres mest kjente låt – No Woman. Og det låter, det låter. Vi har det bra. Og vokalist Julien viser ydmykhet, tar en pause i låta og sier at nå må folk komme seg over på den andre scena hvor Cass spiller – folk reiser seg og bandet fortsetter – et ekte feelgood-band – helt utenom det vanlige. Neste gang de kommer til Norge – se de øyeblikkelig! I mens – hør de på Spotify, Tidal, Itunes, vinyl – hvor enn du måtte finne de!



Foto: Ane Østnes - www.aneostnes.com