Fire blide finner på cello spiller klassisk Metallica hentet fra deres smått legendariske Plays Metallica By Four Cellos . Jeg har aldri tidligere sett cello skape så mye liv

Stemningen blir satt allerede ved første låt. Enter Sandman og allsang gir høy, nesten euforisk stemning. Som om ikke det er nok, så begynner de to cellistene i midten å headbange til Master Of Puppets. Det inspirerer selvfølgelig publikum som blir enda villere. Rent musikalsk sett funker det fett fordi de trakterer celloene på forskjellige måter og får et overraskende bredt lydbilde ut av de. Før For Whom The Bell Tolls får de inn en trommis på scenen, noe som gir et enda større lydbilde. Er det en sang som fortjener godt lydbilde er det denne. En himmelsk versjon av min yndlings Metallica-sang. Publikum er ikke altfor uenig og runger i med allsang.

De roer det litt ned med Metallicas best kjente ballade, Nothing Else Matters. Smilende finner ser fra scenen at publikum er mer enn bare tilskuere. Selv på konsertens roligste sang er stemningen høy. Apocalyptica fortsetter å spille Metallicas beste låter og drar på med skikkelige soloer på Orion. Selv om lydbildet er veldig annerledes, står de ikke tilbake for originalens Cliff Burton og Kirk Hammett. Bandet forteller at de ikke turte å spille Battery for 20 år siden, da de ga ut Metallica-platen. Apocalyptica er visstnok fortsatt litt usikker på å spille låta, men det har de ingen grunn til. En tøff, kontant og hard låt også med cello.

Apocalyptica drar virkelig på med Seak And Destroy. Trommisen prøver å piske liv igjen i trommeskinnet og cellistene kjører på, nå også med liggende solo. De drister seg også til å synge. En real utblåsning av en låt som avslutter hovedsettet. Brølet fra publikum gjør at de fort kommer på igjen og topper heile driden med One. Her får vi se verdens tøffeste cellospilling. En av de langhårede i midten tar celloen i real gitargrep og drar en solo mens han headbanger. Du må gjerne kalle Apocalyptica litt korny, men tøft er det.