Rockabilly-ikonet Brian Setzer har ikke gjestet Norge siden 2005. Derfor var det kanskje ikke så rart at Rockefeller klarte å selge ut på en onsdag midt i fellesferien. Salen var stappet til randen av gamle fans, menn med høyt hår og damer i skjørt med blomster både her og der.

Før jeg fortsetter vil jeg gjerne be om unnskyldning for at bildene uteblir fra denne anmeldelsen, og dertil be om en enda større unnskyldning for at du nå er nødt til å bli utsatt for mine tegneferdigheter.

Det har seg nemlig slik, at noen ganger har store artister (vel, noen ganger skjer det med relativt små band også) et management som regjeres av en gjeng komplette knehøner som synes det er helt ok å si til fotografer at hvis noen har tenkt til å ta bilde av vår artist, så skal vi eie de bildene. Fotografen må som oftest fraskrive seg all rett, ikke få en krone i betaling, og i tillegg ende opp med å bli saksøkt om hen finner på å bruke bildene til så mye som en screen saver.

I utlandet er det flere om fotograf-beinet, og derfor ganske mye mer vanlig at fotografene gir etter for slike krav. Her hjemme derimot begynner vikingblodet å bruse i enhver fotografs kropp så fort noen nevner kontrakt. Vi er villige til å gå til krig for våre rettigheter, og reiser heller nidstang enn å skrive under. Død over managementet – lenge leve retten til å eie eget bilde.

Det som ofte er rart er at artistene selv ikke er klar over hva managementet driver med. Når man snakker direkte med artistene vil de som oftest ha publisitet og bra bilder fra konsertene sine, og skjønner ikke hvorfor ingen har dekket dem. Og som regel er det ingen fotograf som er vanskeligere enn at bandene får bruke bilder om de bare husker å kreditere skikkelig. Så hvorfor diverse management velger å være så innihelvete vanskelige er i grunnen vanskelig å forstå.

Så derfor var det ingen som dekket Brian Setzer i går. Ikke en eneste fotograf var å se i piten, og det er forferdelig synd, for Setzer ga et skikkelig bra show som hadde fortjent å bli foreviget utover de mobilbildene med et lass bakhoder som sikkert finnes rundt om på folks mobiler i dag. Han var i toppform, byttet Gretch oftere enn vi rakk å bytte øl, bandet hans var tighte, ståbassen så fet som en ståbass kan bli, og det ble fra start til slutt en skikkelig fest ingen ville avslutte. Publikum trampeklappet, og Setzer var så smørblid til slutt at han omtrent skled av scenen i ren glede. Og det var ingen dårlig setliste han dro frem heller. Covring av både Johnny Cash og Carl Perkins, gamle Stray Cats låter som Stray Cat Strut, Runaway Boys og Rock This Town samt flere Brian Setzer Orchestra-låter.

Alt i alt en skikkelig minneverdig kveld, men you had to be there to see it. Jaja.