Sparks fra Los Angeles var et band da de hadde store hits i 1974-75, men siden 1976 har de vært en duo bestående av brødrene Ron og Russell Mael. På scenen er de rake motsetninger. Mens Russell er en sprettball og smiler mye, med et gutteaktig ansikt tross sine 68 år, sitter Ron (71) alvorlig og morsk bak sitt keyboards uten å foretrekke en mine. Hitlerbart og slips er også en del av imagen. De var kompet av fem unge musikere i like stripete gensere som Russells. Moro å høre Sparks med fullt band, for selv om duokonserten på Parkteatret i 2012 var strålende, savnet vi trøkk på mange av sangene der.

Et entusiastisk publikum på ca 1000 fikk en underholdende, variert kveld med 21 låter unngjort på under halvannen time. Låtene var hentet fra hvert tiår av karrieren, og det er gledelig at de 6 vi fikk fra det kommende albumet Hippopotamus var meget bra. Det kommer om en måneds tid og byr på kommersielle, korte låter med gøyale tekster. Særlig tittelkuttet var vanvittig - om flodhester, Hieronymus-malerier og folkevognbusser. Jeg oppfattet ikke alt, for dessverre var første halvdel av konserten skjemmet av grumsete vokallyd.



Av de nye digget jeg spesielt den ultrafengende Edith Piaf (Said It Better Than Me), den framtidige klassikeren Missionary Position og Scandinavian Design, med en herlig melodi som duver av gårde, gitarsolo og klassisk musikk-inspirerte partier.

Vi fikk hele 4 låter fra Sparks' 3. album Propaganda (1974), deriblant hiten Never Turn Your Back On Mother Earth og siste låt før ekstranumrene: Hospitality On Parade, som hadde en rolig åpning i marsjtakt før den eksploderte i et rockeøs. I det hele tatt sparte ikke musikerne på trøkket, og stort sett lå arrangementene tett opp til originalene. Stemningen var høy på 1974-hitene (og glamrock-klassikerne) This Town Ain't Big Enough For Both Of Us og Amateur Hour (siste ekstranummer).



Unntaket var The Number One Song In Heaven, som i hitversjonen fra 1979 er disco produsert av Giorgio Moroder. På denne turneen er den ei rockelåt som det spruter av. Her overrasket Ron Mael mange ved å ta av seg jakka, stille seg midt på scenen og danse vilt i et halvt minutt, mens han ga oss korte, skjelmske smil!

Jeg må også si at Russell Maels stemme er like god og operatisk som på 70-tallet, og falsetten satt godt alt på Good Morning (2013). Bortsett fra at vokallyden kunne vært bedre, har jeg bare et par ankepunkter mot konserten: Den var for kort og Sparks kunne godt spilt klassikere som Something For The Girl With Everything, Beat The Clock og Lighten Up Morrissey. Men framføringene av låtene vi fikk høre var fremragende, og publikum så bra at Russell grep mikrofonen og påpekte dette etter ekstranumrene (som inkluderte en av sangene fra FFS - Sparks' samarbeidsplate med Franz Ferdinand).


Foto: Terje Dokken