Foto: Ihne Pedersen
Strange Hellos spiller enkel pop med klare inspirasjoner og trekk fra drømmepop. Det er en populær og radiovennlig sjanger der det skal mye til å ikke bare bli enda et generisk band i rekken. Dette klarer dessverre ikke Strange Hellos å unngå. De svevende melodiene og den myke vokalen bringer ingenting nytt til sjangeren, og det er heller ikke bra nok til at denne mangelen på kreativitet kan unnskyldes.
På konserten klarer de ikke oversette drømmepop-inspirasjonene til en livesetting. Dette er enklere sagt enn gjort, spesielt på en scene som Hagen, men det er en sentral del av å spille denne sjangeren. Selv uten å ha hørt låtene deres tidligere kan man ane hva de prøver seg på, men det er fra begynnelsen av tydelig at Strange Hellos ikke har alt på plass. Musikken føles ikke svevende og drømmende, men upolert. Det harmoniske samspillet mellom instrumenter og vokal er totalt fraværende. Musikken virker som en middelmådig idé som ikke engang er ferdig utviklet.
Det hjelper ikke at bandet ser ukomfortable ut på scenen. Selvsagt er det spennede å skulle spille på Øyafestivalen foran et relativt stort publikum, men når nervene skinner så godt gjennom klarer ikke publikum å slappe ordentlig av heller. Istedenfor å nyte konserten ender man opp med å håpe at det går bedre for Strange Hellos neste gang, når de har fått fikset på lydbildet og nervøsiteten sin.
