Foto: Ihne Pedersen




Musikken til Charlotte Dos Santos er smooth og jazzy, og vokalen er klart soul-inspirert. Fusjonen av disse sjangerne passer den fløyelsmyke stemmen hennes godt der den høres vekselsvis sår og leken ut. Det er også stemmen som er hovedattraksjonen hennes. Musikken skal ligge der som et bakteppe mens lytteren drømmer seg bort i vokalen. På EP-en hennes, Cleo, gjennomføres dette perfekt. Det er klart en av de beste norske platene i år.

Samspillet mellom musikk og vokal er dog ikke helt det samme live. Det er ingen som forventer at det skal høres akkurat ut som det gjør på albumet, det er umulig og uønskelig. Problemet er at musikken og vokalen til tider virker som de kjemper om å være fokuset. Når Charlotte Dos Santos drar til med stemmen høres det ikke avslappet ut, sånn som det gjør på innspillingene hennes, men som om hun prøver å overdøve de til tider nesten innpåslitne tangentene. Vokalen er hovedattraksjonen i denne konserten, men den ender dessverre opp med å drukne litt innimellom. Samtidig blir det ikke tilført låtene noe nytt og eget som gjør opp for manglene. Alt i alt låter det fortsatt godt, og det er tydelig at Charlotte Dos Santos er en svært talenfull vokalist som er helt komfortabel på scenen og utstråler en sårt etterlengtet varme til det klissvåte publikummet.