Foto: Ihne Pedersen
Danny Brown er intent mindre enn en sensasjon. Den uforglemmelige, nasale vokalen, ungdommelige energien og vekslingen mellom punchline-rap og lyrisk brillians gjør ham til en selvsagt stjerne. Med fire knallsterke album har han mer enn nok materiale å ta av for å garantere en vellykket konsert. Problemet ligger i gjennomføringen. Fra starten av virker det ikke som om Danny Brown er helt med. Den uimotsåelig sjarmen er ingen sted å finne, og fremføringen av låtene føles uinspirert. Vokalen er en svakere enn på innspillingene og han gjør ingenting utover det minste som er krevet av ham, at han står der og rapper låtene sine.
Energinivået i publikum er ufortjent høyt og de bærer en ellers lite engasjerende Danny Brown lenger enn de bør. Det er forventingene som lager festen her, og ikke Danny selv. Tilstedeværelsen hans på scenen er begrenset til at han jogger morsomt frem og tilbake og gliser litt i ny og ne. Det er intet samspill mellom artist og publikum, og for en gangs skyld er dette bare artisten sin feil. Låtene er såpass gode at det uansett er gøy å høre ham rappe dem, men fra en av hip hop sine mest interessante rappere, og personligheter, er dette skuffende.
