Lana Del Rey, eller Elizabeth Woolridge Grant som hun egentlig heter, er en syngedame på den rolige siden av skalaen. Hun er hovedleverandør for femtitalls-estetikken som har hatt en oppsving i de senere årene, og gjorde seg stor med albumet Born To Die i 2012. Etter dette har hun sluppet flere nye album, det seneste i år, til blandede kritikker. Hun beveger seg i skjæringspunktet mellom drømmepop og kammerpop, og musikken er svevende, godt hjulpet av en stemme som kan virke overbærende, men samtidig veldig ekte.

Regnet har løyet litt og Amfiet er stappfullt når hun går på scenen, der hun har et lite podium midt på. Hun åpner med Body Electric og Cherry, og virker noe uinteressert der hun står. Dette er nok bare en del av imaget hennes, og hun skal vise seg fra sin mest folkelige side når hun i et instrumentalparti under låten Born To Die beveger seg ned til publikum for en ti minutter lang selfiesession. Tro det eller ei, men dette viser seg å bli konsertens høydepunkt, og det er veldig gøy å se publikums rekasjoner på storskjermen tonesatt av stemningsfulle toner fra pianisten hennes der de kysser henne på kinnet, og noen har til og med tatt med en liten elgbamse hun tar med seg videre opp på scenen.

Andre høydepunkter verdt å nevne er Ultraviolence cirka midt i konserten, og Love, der hun viser frem hvilken sterk vokal hun er i besittelse av. Det tendenserer til nydelig under refrenget på nevnte låt, og man havner i en slags transe innimellom, som jo er et kjennetegn på god drømmepop. Mot slutten når hun drar låta alle er der for å høre, Video Games, er nok blodfansen på første rad fornøyde som få. Vi andre som har et litt mer avslappet forhold til Lana har bevitnet en middels god, om enn til tider kjedelig konsert.