Foto: Øyafestivalen
For to år siden så undertegnede Amenra, på samme scene, rundt samme
tid på døgnet på Øya. Belgiske Oathbreaker gir flashback til denne konserten av flere grunner. Ikke bare er Oathbreaker en del av Amenras musikkkollektiv Church of Ra, de har definitivt adoptert den samme stilen å spille konserter på.
Vokalisten Caro Tanghe virker først veldig skjør der hun står og takker publikum pent for oppmøtet med tynn stemme. Så åpner ballet, og alle inntrykk av skjør og forsiktig forsvinner ut døra. Tanghe veksler mellom å brøle og synge sangene helt rent, noe som gjør inntrykket vokalisten brått mye mye større under konsertopplevelsen.
Sjangermessig er Oathbreaker en god del mer eksentrisk enn Amenra. De lar seg ikke plassere i en bås. Lineupen med to gitarer, bass, trommer og massiv vokal flytter seg frem og tilbake fra låt til låt, på skalaen mellom doom metal og punk rock. Sceneshowet er nakent, med prosjektorbilder i bakgrunnen, noe som gjør at all oppmerksomheten din ikke flytter seg fra musikken. Røyken skaper et ekstra lag med mystikk rundt Tanghe og gitaristene, sistnevnte ser ikke opp fra gitarene sine en gang.
Oathbreaker var en stilig konsertopplevelse. I stedet for en artist med en "trygg" katalog og fanbase, som kan presentere hver enkelt låt til stormende jubel, var dette mer som å se en spillefilm på kino. Hver låt representerte en ny stemning, og det var tydelig at et nesten fullt Sirkus bare stod og nøt det som ble levert.
Oathbreaker Facebook
