Foto: Erik Moholdt



Når Hilma Nikolaisen går solo, er det lett for å sammenligne henne med gamlebandet Serena Maneesh og søstera hennes Elvira. På et vis ligner hun begge, må et sett ingen. Musikalsk har Hilma melodilinjer som ligner Serena Maneesh, men hun er langt i fra like mye shoegaze i stilen. Stilen er mer streit indierock. Mer pop i stilen, men med et godt driv og et tidvis stort lydbilde. Stemmen til Hilma ligner Elvira, men lillesøster mangler det siste lille som gjør Elvira spesiell. Stilen deres er også lite sammenlignbar.

Hilma Nikolaisen har med seg et stort band. Tre på kor, trommis, perkusjonist, keyboard, bassist, rytmegitar og akustisk gitarist. Tidvis gjør de ikke så mye av seg bortsett fra å skape et pent og polert lydbilde. Når de først gir på, blir det skikkelig trøkk i Sirkus-teltet. Hun har en god del elementer fra psykedelisk rock, slik at jeg hører litt tendenser mot Spiritualized i musikken. Det høres ut som om hun henter minst like mye inspirasjon fra mer poppa indierock som Yo La Tengo og Pavement.

Hilma Nikolaisen mangler det siste lille i stemmen, og jeg savner ofte litt mer trøkk i bandet. De tar litt igjen med en utblåsning mot slutten, men det blir litt lite for seint til å gjøre konserten til en stor opplevelse.