Foto: Therese Wangberg
Karrieren til Mø har i løpet av ganske så få år eksplodert, og på Øyafestivalen i år viste hun hvorfor. Det er tydelig der hun står på scenen at hun har vokst seg til å bli en stor popstjerne. Hun har en særegen stemme som gir låtene hennes en ekstra dimensjon utover de fengende, elektroniske pop-rytmene. På tross av godt produserte låter er det vokalen hennes som virkelig sementerer hennes posisjon som popstjerne.
Hun utstråler oppriktig glede der hun står på scenen med sine litt merkelige dansemoves. På løpende bånd kommer det store danselåter som Kamikaze og Pilgrim, men publikum ser dessverre ikke ut til å bry seg særlig mye om det. Gjennom hele konserten er det lunken mottakelse på det beste, men det er ikke Mø sin feil. Selv etter tekniske problemer som gjør at hele bandet må gå av scenen et par minutter ser ikke det ut til å påvirke Mø. Når hun kommer tilbake og gjør Waste of Time er alt som det var før den lille pausen.
Mø er ikke revolusjonerende, selv om hun har noe spesielt ved seg. Til syvende og sist er det fengende popmusikk, intet mer og intet mindre. Det hun vinner på er at hun gjør greia si godt uten å noensinne snuble. Det er rutinert og profesjonelt selv om hun ser ut som hun koser seg på scenen. I lengden kan låtene kanskje gli litt inn i hverandre, men Mø er såpass god at det ikke rekker å bli kjedelig i løpet av konserten.
