Foto: Terje Dokken

PJ Harvey har etter rundt 25 år som plateartist, blitt en av verdens største kvinnelige rockeartister. Hun har ikke spilt i Norge siden Øya i fjor. Hun ankommer Spektrum sammen med resten av bandet som korps til lyden av dumbjeller, før de går rett i gang med Chain Of Keys. De fortsetter med å spille nyere sanger. Ministry Of Defence og Community Of Hope leveres stødig og med innlevelse uten at bandet gir noe ekstra.

I løpet av Community Of Hope samme backdrop som Øya i fjor opp bak scenen. Det er en stor, brutalistisk, kunstinnstallasjon som reflekter lyset godt. Den lager både en spesiell, litt undertrykket stemning og gir et spesielt lys. PJ leverer en stødig vokal og har med seg et stødig band. De gjør sin greie uten noen interaksjon med publikum. Det blir litt mer liv under den raske rockeren Shame. Det er mer trøkk i bandet, noen som gjenspeiles i et mer entusiastisk publikum.



De roer det ned igjen med All And Everyone. En inderlig PJ Harvey har full kontroll på et lavmælt band. Let England Shake virker innøvd og teatralsk, men proft. Det swinger mer av The words that maketh murder.Bandet korer med og løsner litt på snippen. De spiller mer løssluppent nå. Glorious Land er også teatralsk, men virker mindre tilgjort. Både PJ Harvey som danser og bandet er mindre stive i maska. De har litt tekniske problem med bla transistorlyd før The Devil, men litt faenskap i forbindelse med denne sangen er vel på sin plass. Sangen er fin, feledreven og rolig.



White Chalk er i utgangspunktet en av hennes roligste sanger, men en spennende orkestrering gjør denne til en av kveldens beste låter til nå. Munnspill og voldsom stortromme, som lyder som en pauke gir den et løft. In The Dark Places er mest populær til nå. Sangen har et fint driv, og en flott melodi. Det blir mye mer liv med The Wheel. Saxriffet hennes gjør mye av låta. The Ministry Of Social Affairs har en atmosfærisk intro, før det plutselig tar av. Masse tromme, sax og gitar. Tre Sax gir mye lyd. En av det tar av i en voldsom solo. Beste låt til nå. Denlåta viser seg å være forvarsel til mer godt. Gode, gamle 50 ft Queenie forener punk, metal, indierock og avantgarde. Down By The Water er en godlåt der bandet slipper seg skikkelig løs. Nå snakker vi!



PJ Harvey introduserer bandet, og snakker dermed til publikum for første gang under konserten. Bandet består blant andre av Mick Harvey som har en fortid i Nick Cave And The Sad Seeds og John Parrish som gitt ut plater sammen med PJ Harvey. De fortsetter å spille godlåter fra tidlig i karrieren hennes To Bring You My Love er teatralsk og tøff. Låta er seig og fin, spesielt gitariffet. De roer det litt ned igjen med kanskje den beste låta på hennes nyeste plate. River Anacostia er atmosfærisk og vakker, men dystopisk. Bandet korer med dype stemmer, noe som bygger opp under dystopien. Backdroppet faller sakte gjennom låta, som om alt faller fra hverandre. Både symbolsk og musikalsk utgjør låta en perfekt avslutning på hovedsettet. Publikum svarer med trampeklapp og jubel. Bandet bukker og går av scenen.



Etter ikke altfor lang tid kommer bandet på igjen og spiller en nydelig Near The Memorials Of Vietnam And Lincoln. Jaggu kommer trekkspillet frem også. To trommiser lager marsjliknende rytme og det er masse koring. Her sparer de ikke på kruttet. Etter denne blir avslutteren The Last Living Rose et antiklimaks. Avslutningen er litt symptomatisk for kveldens konsert. Det virker ikke som om hverken Harvey selv eller bandet er like på hele tiden. Det merkes i hele salen. Jeg kan heller ikke fri meg for tanken om at konserten er til forveksling lik fjorårets Øya-konsert. To konserter der hun ikke har funnet plass til en eneste låt fra hennes beste album Stories From The City, Stories From The Sea