Foto: Tommy Lund-Pettersen
Alle de klassiske elementene i black metal er her. Liksminke, opp-nedkors, growling og vegger av gitarer. De er ikke de mest melodiøse, men det er så mye trøkk i bandet at musikken fillerister deg. Selv når de har gjester på scenen, overdøver gitarveggene det meste. En dame spiller langeleik med dem på en låt, men hun havner veldig i bakgrunnen. Det er litt lettere å høre den unge gjestevokalisten med flettet hår. Han growler med en lysere stemme enn Gaahl.
Overraskende nok, er det i nærheten av clean vokal på en låt. Det går også litt saktere og er mer melodiøst. Det går fort over. Alt Liv er en seig, hard, svart og negativ metallåt. På låta etter er de så opptatt av å ha en konstant høy vegg av gitarlyd at det er bassisten som må stå for melodilinja.
Gaahl starter en sang med en bønn til Odin. Det er dermed tydelig at temaet er norrøn mytologi. Med en blanding av engelsk, norsk og gammelnorsk synget med growling er ikke alltid så lett å få med seg teksten i sangene. Derfor er det kjekt at han viser inneholdet på andre måter.
Jeg ser ikke den store sjangermessige forskjellen på Wyrd og gamlebandet til Gaahl, Gorgoroth. Hans utstråling på scenen er enorm, men Gaahl’s Wyrd blir i lengden litt for mye aggressivitet og for lite melodi. Det føles for meg litt for stillestående.
