Et over halvfullt John Dee forventet nok å høre flere Go-Betweens-låter fra 80-tallet på turnéåpningen til 60-åringen Robert Forster og hans tre svenske musikere. Han sa de bare hadde øvd 3-4 ganger. Og når han ikke engang gidder å introdusere låter eller si noe om dem, ble dette en konsert som appellerte mest til blodfansen. De som har alle hans soloplater og kjenner godt Go-Betweens' tre comebackalbum, anno 2000-05.

Forster og Grant McLennan ledet The Go-Betweens fra Brisbane, Australia, fra starten i 1977 til slutten i 1989. McLennan døde brått i 2006, og Forsters nye bok heter faktisk Grant & I. De lagde briljant indiepop på sine kritikerroste album som dessverre solgte dårlig, og bandet fikk ingen hits, trass i at de hadde mange fengende låter. Musikken var tydelig inspirert av Jonathan Richman, Talking Heads og The Byrds.

Med seg i backingbandet hadde han gitaristen Peter Morén, som noen kjenner fra Peter Bjorn and John, og som hadde varmet opp før han entret scenen. Morén og bassisten koret bra på konserten, og de tre svenskene og Forster vil sikkert bli mer samspilte for hver konsert som kommer.

Han begynte med to kjente Go-Betweens-sanger: Head Full of Steam (1986) og Born To A Family (2005). Tidlig fikk vi høre en favoritt av nyere dato - den mimrende Surfing Magazines. Og vi kunne glede oss over The House That Jack Kerouac Built fra 1987 og det første ekstranumret People Say, som Forster skrev i 1978 og som var The Go-Betweens' 2. single.

Men hvorfor sang han ingen av sine melankolske, sorgtunge sangperler? Mange savnet nok Go-Betweens-klassikere som Cattle and Cane, den fengende singlen Spring Rain og den dramatiske, gripende The Clarke Sisters.

I stedet spilte Robert Forster mest fra sine (riktignok gode) soloplater. Dette kunne ha blitt en bedre konsert om han hadde spilt solo og fortalt historier om de forskjellige låtene. Men for all del, fyren synger fortsatt bra med sin monotone, særegne stemme.

Foto: Jan Bakken