Foto: Terje Dokken
Neste år er det 40 år siden han platedebuterte med The Police, og mandag neste uke er han 66 år. Fra scenen både ser og høres det ut som Sting likevel er den som virkelig har funnet ”the fountain of youth”.Det er et drøyt år siden han slapp 57th and 9th, som er hans første pop/rock-album siden Sacred Love fra 2003. Det er også like lenge siden han sto på scenen i Oslo Spektrum helt alene, og første gang Oslo-publikummet har fått se han siden han besøkte oss sammen med Paul Simon i mars 2015.
Nytt album til tross, det var ikke overdrevent mye ferskvare i Stings sett denne kvelden. The Police-klassikeren Synchronicity II fra 1983 ble åpningen, før han kjørte slalom mellom solo og The Police i innledningen med If I Ever Lose My Faith In You (solo, 1993), Englishman in New York (solo, 1987), Spirits In The Material World (The Police, 1981) og Every Little Thing She Does Is Magic (The Police, 1981).
Det låt ungt og sprekt fra den gamle legenden, og The Police-katalogen har så visst ikke gått ut på dato heller. Bandet han har med seg på tur, sverger også til det gamle Police-oppsettet med bass, gitar(er) og trommer. Bakerst tok Josh Freese godt vare på Stewart Copeland-arven og gjorde sitt for at gubbestempelet var milevis unna.
Gitarist Dominic Miller har vært Stings ”wingman” siden 1991, og har for lengst løst Andy Summers-koden for å få Police-materialet til å låte slik det skal. Det var også to blad Miller i bandet også, med Rufus Miller som så ut som en kloning av Metallicas Kirk Hammett og Åge Aleksandersens Skjalg Raaen ute på høyre flanke. Og om det ikke kan karakteriseres som et fullverdig slektsstevne – så sto Stings eldste sønn Joe Sumner i korrekka (han var også oppvarmingen denne kvelden, noe han også var som medlem av bandet Fiction Plane under The Police sin comeback-turné i 2007).
Hva så med hovedpersonen? Jo da, han var langt på vei sitt gamle jeg. Et sunt liv de siste 30 årene og en god dose yoga plasserer han i den absolutte eliten av gode gamle artister som fremdeles er på veien. Både stemmen og energien holder i lange baner, og hvem som hadde vunnet på 60 meter av Bryan Adams, Bruce Springsteen og Sting er neimen ikke lett å spå, men at både Elton John, Phil Collins (sittende på hele sin pågående turné) og Peter Gabriel hadde stått igjen med lua i hånda er hevet over enhver tvil.
Sting lagde fest og moro hele veien, og kastet også inn noen låter vi ikke har hørt på en stund, nemlig Mad About You fra The Soul Cages (1991) og She’s Too Good For Me fra Ten Summoner's Tales (1993). De har nok ikke blitt spilt siden turneene i anledning albumene de var på. Hele veien låt det tøft, energisk og overskuddspreget. Når Oslo Spektrum la godsiden til når det kom til lydkvalitet også, gikk de drøye 90 minuttene raskt.
Som siste nummer før ekstranummersettet tok han oss med helt tilbake, til Roxanne fra 1978. Og selv om The Police aldri kom til Norge, har låtskriveren servert den historien så langt det lar seg gjøre ved å alltid inkludere en solid bunke med Police-låter. Denne gangen utgjorde den beholdningen nesten halve setlisten, inkludert Walking On The Moon, So Lonely, Next To You og Message In A Bottle fra de virkelig gamle dager.
Fjorårets nye single I Can’t Stop Thinking ’Bout You druknet kanskje litt i retrofesten mot slutten, men Sting og hans menn landet solid og til fortjent stående jubel etter drøye 90 minutter.
”We’ll see you next time” er en velkjent standardfrase. Og den tror jeg Sting kommer til å benytte seg av i noen år til.
