Foto: John Rodger



Det har blåst og regnet siden blåmandagen startet denne uken. Derfor er det godt å bli tatt inn i varmen av Hajk. Denne kvelden trengte rett og slett bare litt god pop. Ikke drømmepop, hazepop, heller ikke eller en annen form for rare versjoner av den kjente sjangeren. Selv om de selv kaller musikken deres for Indiepop with a twist, and pop/rock with a twirl. , men det er forfriskende med et band som greier å lage interessante og gode poplåter.

Den Oslobaserte “supergruppen” består av blant annet av medlemmer fra både Death By Unga Bung og No.4. Preben Sælid Andresen og Sigrid Aase deler på vokalistrollen og backes opp av Knut Olav Sandvik, Johan Nord, og Einar Næss Haugseth. De har hatt et litt travelt år etter de slapp debutalbumet med samme navn. Det ble ønsket velkommen hos de fleste musikksynsere, mens andre mente det kunne trenge mer retning. Det ble dratt frem at man kunne bli forvirret av vokalist byttene utover albumet.

I konsertsammenheng funker dette kjempebra. Det er en god flyt mellom sangene og forskjellige vokalister får konserten til å bli litt mer spennende, på sitt beste kan noen av duettene gi meg ståpels.



Inne i den mørke og intime maskinhallen på Tou Scene begynner kvelden med singelen Magazine. En solid pop-låt som fenger og gir humøret et løft. På albumet er vokalene veldig i front, derfor blir det et lite sjokk å høre vokalene i konsert sammenheng med band. Først trodde jeg lydmannen hadde bommet litt, etterhvert skjønte jeg at jeg kun hadde hørt album-versjonen av Hajk. Utover konserten likte jeg best sangene som var mest nedstrippet. Vokalen til Aase og Sælid Andersen er så behagelig å høre på at jeg gjerne kunne hatt en (nesten) ren akustisk konsert med bandet og likt det bedre enn denne.

Da det er sagt, koste jeg meg. Smilet satt løst og Haijk tok både meg og resten av publikumet med på en liten følelsesmessig reise. Tempoet og stemningen gikk opp og ned. Det var smil, frysninger langs ryggen og tramping av rytmefoten. Dette gjorde at tiden gikk fort. I løpet av den drøye timen får vi blant annet høre et cover av dama som er grunnen til at Kygo er Kygo i dag. Seinabo Sey sin You. En låt som jeg har hørt mye på, men Hajik sin versjon kunne jeg like bedre enn originalen. Det er også innspill av diskre publikumsfrierier og småsnakk. Men intet overdådig forsøk på å vinne publikum over ved bruk av sjarm.

Kroppen har blitt varm, øl er blitt drukket og hverdagen er glemt da (nest)siste låt kommer. Bandet første singel, medicine . Også en solid pop-låt.

Takk for oss!

Publikum klapper og klapper. Det er en strek i setlisten som man kan spotte fra scenekanten. Det blir nok en til. Vi må jo bare gjøre det sier Sælid Andersen da de kommer inn på scenen igjen etter kanskje trettisekunders fravær. Hajk gjorde en god konsert på denne ellers kalde høstkvelden, så alle lovordene de har fått for melodiene kommer ikke fra intet.