Foto: Sadan Ekdemir

De Glasgow-baserte postrockerne i Mogwai har holdt på i over 20 år og er aktuelle med Every Country’s Sun. Det er også denne platen som får mest oppmerksomhet denne kvelden. Som andre band i sjangeren, spiller de stort sett instrumentale låter.

Selv om Mogwai er et postrockband, har de innslag av flere sjangere i musikken. De starter konserten med Coolverine, en streit rocker fra siste plate. Behagelig lydbilde og med et godt gitarriff. Brain Sweeties er også ny. Denne låta minner noe om filmmusikk, spesielt Mogwais soundtrack til den franske sci-fi-serien «Les Revenants». Til tross for tittelen, er I’m Jim Morrison, I’m Dead lite inpirert av The Doors. Den progressive låta er bygget på støy, el-piano og et herlig gitarriff. Hvorfor jeg ikke har lagt mer merke til Rano Pano før er for meg en gåte. En voldsom, grungeaktig fuzzvegg brytes av en lett forvrengt, repeterende synth. En tøff, støyfull låt.

New Paths To Helicon, Pt. 1 er for meg selve kvintessensen av Mogwai. Med rullende gitarer ,slik de og Explosions In The Sky er kjente for, over en melodiøs og lekker førstegitar. Låta bygger seg opp til en fuzzladet, tøff postrocklåt ved at de rullende gitarene plutselig trøkker på med fuzz, mens førstegitaren gir på ekstra til de mer eller mindre smelter sammen. Låta avsluttes ved at de tar det ned slik atvslutningen er roligere enn starten. Den beste låta så langt i konserten.

Det er mye mindre postrock over den ferske Party In The Dark. Låta er mer direkte. Med bassisten på vokal høres litt ut som shoegazere som My Bloody Valentine. Det er vokal også på Hunted By A Freak, men keyboardistens sang er badet i så mye autotune at det høres mer ut som en sær synth. Endelig en fornuftig bruk av autotune, ikke bare som et middel til å skjule diverse talentløse r’n’b- og pop-sangeresmanglende evne til å synge rent. Et heftig gitarriff og en god melodi løfter denne sangen fra Happy Songs For Happy People til å bli en favoritt. Saktegående og med tung bass smyger den nye Don’t Believe The Fife seg fremover helt til den fuzzes opp til en seig rocker.

På den lange og ganske rolige 2 Rights Make 1 Wrong kommer klimakset sent, men godt. De lekre gitarharmoniene blir rocka opp slik at avslutningen på låta blir et fuzzet gitarekstravaganza. Tittellåta fra siste plate Every Country’s Son er tung og seig, med en skummel undertone. Et langt riff utgjør melodien, og blir utover i låta ledsaget at en annen, mye mer støyet gitar i overtone samtidig som støy og fuzzvegger bygges opp. Remurdered har et av kveldens mest fengende og lettest gjenkjennelige riff. Gitarspillet bygger seg også opp til et nivå som kan få Motorpsycho til å misunne Mogwais andre- og tredjestemme på gitar. Det sier ikke lite, for Motorpsycho er Norges kanskje aller beste liveband. Når nok folk i bandet gir full gass på samme melodien, gjør det ikke noe at riffet er litt repeterende. Old Poisons avslutter hovedsettet på en headbangerfremkallende, samstemt, støyende måte.

Omtrent før sistemann har gått av scenen, går det på igjen for ekstranummere. Crossing The Road Material er så pen og pyntelig at den forsvinner helt i skyggen av den siste utblåsningen av en låt. Jeg har tidligere beskrevet kvintessensen av Mogwai. Mogwai Fear Satan er lengre, større, bedre og høyere enn alt annet denne kvelden. En orgasme av godlyd fra en vegg av gitarer løfter taket på Rockefeller. Å herregud, for en avslutning!! Jeg vil ha mere, mere, mere selv om jeg da ikke vil rekke toget hjem. Selv om bandet er innom flere sjangre i løpet av kvelden, avslutter de med å bevise at de er verdens beste postrockband.