Foto: foto.samfundet.no


Det er torsdag kveld i Trondheim, ute har det allerede blitt mørkt og det er en litt dyster og kald stemning over byen mens jeg entrer området kjent som Dødens Dal der UKAs største scene finner sted. Da jeg kommer inn i teltet blir jeg umiddelbart nærmest slått i ansiktet av vegg av lyd som jeg etter hvert skjønner er resultatet av snakkingen til de 6400 publikummerne som er der inne. Det er enda ti minutter til bandet starter og jeg kjenner jeg blir småurolig for at alt dette publikumsstøyet skal ødelegge for noe av konsertopplevelsen.

Dette er den sjette gangen jeg ser Highasakite live og det er uten tvil den beste konserten jeg har sett dem gjøre. Det inkluderer også da de avsluttet fredagen på Øyafestivalen i fjor, en konsert som førte til at Aftenposten trillet terningkast seks. Allerede fra den første sangen gjør bandet det klart for alle i teltet at det er en konsert av høy kvalitet publikum har i vente, bandet fremstår som ekstremt selvsikre i kveld, noe de har god grunn til å være. Hatten tas av til både lyd- og lystekniker, da disse i aller høyeste grad bidro til at konserten var så bra som den var. Lyden var krystallklar samtidig som man virkelig følte på bassen der dette forekom, og lyset som blant annet inkluderte lasere bidro til å både understreke musikken, samt det å sette stemningen mellom enkelte av låtene i settet.

Publikum får servert et variert sett som inkluderer låter fra hele karrieren til Highasakite, og det er vanskelig å komme med noe nøyaktig høydepunkt fra kvelden da bandet dominerte scenen fra start til slutt. Konserten starter med den The Knife liknende My Mind is a Bad Neighborhood fra sisteplata Camp Echo og jeg må si det var noe betryggende å se alle fem medlemmene komme ut på scenen etter ryktene som har florert løpet av høsten, om at blant annet at flere av bandmedlemmene var ute og at det kun var vokalist Ingrid Helene Håvik og trommis Trond Bersu som var igjen. Ettersom det kun var disse to som spilte den Stargate produserte låten 5 Million Miles hos Conan i mai hadde jeg en liten mistanke om at noe slikt skulle gjenta seg på denne konserten.

Slik er det altså ikke i kveld og i stedet får man oppleve en svært sterk konsert med det som på mange måter kan kalles Norges beste musikalske eksportvare. Mot slutten av konserten begynner publikumsnakket å ta seg litt opp igjen, og jeg innser at jeg hadde helt glemt hvor mye jeg irriterte meg over det før konserten. Noe som for så vidt i seg selv kan være en indikator på at man har opplevd en bra konsert, at man faktisk glemmer å tenke og kun fokuserer på musikken. Etter bandet kommer ut etter å ha latt som at de var ferdige i noen minutter takker Håvik publikum og unnskylder seg for at hun ikke har levert alt hun kunne da hun hadde mistet stemmen. For meg (og jeg vil anta de fleste andre i teltet) var dette nytt for oss og det virket ikke som på hverken bandet eller publikum at noe manglende stemme påvirket konserten i noen som helst grad.

Konserten avsluttes med låtene Since Last Wednesday og til slutt Lover, Where Do You Live?, og med det er det over. På vei ut kommer jeg i tankene om hvorvidt konserten på noen som helst måte kunne vært bedre, og etter noen minutter er det eneste jeg kan komme på at de ikke spilte Darth Vader, noe jeg hadde satt pris på. Men igjen syntes jeg ikke at man skal drive med slikt flisespikkeri, bandet var tross alt så thight som du får det, hadde bra lyd og lys, og leverte varene fra start til slutt, og de leverte den beste av seks konserter jeg har sett av dem. Og med det blir jeg nødt til å tildele Highasakite full pott for konserten de holdt i Dødens Dal den 12. oktober 2017.