Et sittende Fairport Convention holdt en variert konsert foran et stående publikum som godt kunne ha vært mer entusiastisk. De spilte både gamle og nyere låter, og vi fikk strålende soloer på fele, mandolin og elbass.

Bandet ble dannet i London for 50 år siden og har ett originalmedlem, Simon Nicol (elgitar, vokal), som faktisk fylte 67 år denne kvelden. I pausen fikk han kake og ei t-skjorte med påskriften "67 Not Out". Fordelt på to sett spilte de i to timer og et kvarter.

Ellers har Dave Pegg (elbass, vokal) stort sett vært med siden 1970. Ric Sanders (fele) kom med i 1983, Chris Leslie (mandolin, vokal) i 1996 og Gerry Conway i 1998. Conway er en fremragende trommeslager, så det er syns at han i dagens setting må nøye seg med å slå på en tamburin og det elektroniske perkusjonsinstrumentet cajon. Både han og Pegg har spilt i Jethro Tull, og de ble introdusert som "the best rhythm section - in their price range"!

De begynte med Ye Mariners All, som ble innspilt til det nye albumet, men er ei eldgammel folkevise. Folkrockversjoner av gamle sanger er nemlig bandets spesiale. Ellers fikk vi forholdsvis nyskrevne låter som hadde det til felles at de var i enkleste laget. Men Our Bus Rolls On har iallfall ei sjarmerende tekst der medlemmene blir omsunget. Vi fikk lange og underholdende fortellinger mellom noen av låtene, framført med underfundig, engelsk humor.

Foran Now Be Thankful tok Chris Leslie fram ei hardingfele han hadde lånt og spilte "Happy Birthday" til bursdagsbarnet. Pegg spilte glimrende elbass gjennom hele konserten, og spesielt imponerte han på den ferske instrumentalen Danny Jack's Reward. Første sett ble avsluttet med den vakre balladen John Condon.

Etter pausen kom klassikerne på rekke og rad: Sir Patrick Spens, Crazy Man Michael (med Leslies blokkfløytesolo), Walk Awhile og selveste Fotheringay, som de hadde spilt allerede i 1968 med Sandy Denny var vokalist. Hun spilte den først inn i 1970 med sitt band Fotheringay, hvor faktisk Conway spilte trommer. På disse låtene fikk vi nydelige vokalharmonier fra Fairports tre vokalister. Bandet spilte ellers to sanger som var skrevet av Ralph McTell.

Til slutt kom selvsagt den raga-aktige folkrockperlen Matty Groves, hvor vi fikk en fem minutter lang cajon-intro ved Conway, og ekstranummeret som har avsluttet Fairport Conventions konserter i årevis: Meet On The Ledge. Vokalen var ikke like følsom som den til Sandy Denny og Iain Matthews i 1968, men det var en flott versjon som fikk publikum til å synge med.

Fairport Convention er fortsatt et vitalt band, tross en gjennomsnittsalder på nærmere 70, og de vet å variere mellom eldre og nyere låter slik at også gamle fans blir fornøyd.