Foto: Christer Håvarstein

Det er mørkt, rått og deilig. De langsomme riffene slår inn i kroppen. Stemningen kan du ta på, nå er man i en eller annen amerikansk serie om bikers. Eller, nei egentlig er du bare på Folken og ser på The Devil and The Almighty Blues (TD&TAB).

Vi har kanskje alle gått på smellen. Konserten begynner 2100, du antar at den begynner 2130. Pulsen øker og jeg stresser mot studenthuset. De går på nå er meldingen som tikket inn fra min fotograf. Da jeg parkerer sykkelen ved siden av bygget merker jeg at bygningen vibrerer. Bassen kan kjennes i første etasje.

Oslobandet kan man putte i mange sjangere hvis man skal være pirkete, men selv skriver de på sine sosiale medier at de spiller, blues, rock, mud og syrup.(?) Bandet består av Arnt Andersen, Petter Svee, Kenneth Simonsen, Torgeir Waldemar Engen (jepp) og Kim Skaug. Jeg har sett bandet tidligere i Kristiansand for noen år tilbake og der imponerte de såpass at jeg kjøpte en CD. Det er drøyt for jeg har Spotify. Man kan si at de leverer både live og i studio.

Da døren åpnes til konsertsalen på Folken blir man møtt av en vegg av lyd. Bassen får dine indre organer til å bytte plass. Da man skal kjøpe en øl må man holde fast i terminalen for den hopper opp og ned på bardisken. En folkemengde på kanskje førti/femti har samlet seg i en halvsirkel rundt fem menn på gulvet. Bak de fem står det åtte Marshall forsterkere som kan være grunnen til at Folken i kveld virkelig merker at de har fått besøk av blues-rockere fra hovedstaden.

Artikkelen fortsetter under videoen.




De står bredbeint over gitarene sine. Vokalisten står foran med en øl i hånden og vrenger sjelen sin foran publikum. Dette er menn som virkelig liker det de holder på med. Det er dongerivest, tattiser, skjegg og øl. Kvinnene som er tilstede kan lukte testosteronet og paringsbrøl kan høres mellom sangene. Dette er primitivt, men drittfett. TD&TAB liker lange låter og noen er over ti minutter.

Du faller inn i en slags transe. Jeg som anmelder kan lite om det tekniske, men jeg kan tro at en gitarnerd hadde nikket tilfreds. Bandet står i høyde med publikum og innimellom de lange passasjene med kun det instrumentale og lange riff klatrer vokalisten opp på scenen. Der er det plassert en rød retrostol og to øl. Det sitter han og nikker til resten av bandets innsats der nede på parketten.

Konserten varte i cirka en halvannen time og publikum virket storfornøyde. Gjennom den tiden hadde flere løpt for å hente ørepropper. Volumet var intenst, men det var kanskje meningen. De underholdt og holdt godt på oppmerksomheten gjennom hele seansen. Jeg sitter igjen med en ny lidenskap for lange riff og gitarsoloer. Og at jeg skal ankomme 2100 hvis det står 2100.