Foto: Therese C. Wangberg


Man kan si mye om Nick Cave, men spesielt fotografvennlig har han aldri vært. Derfor får samtlige fotografer for kvelden beskjed om at de kun kan fotografere en sang, og da kun fra siden av scenen. Ingen får lov til å stå foran herr Cave, og ingen, absolutt ingen får ta bilder etter den ene sangen. Det er selvsagt synd, for Cave er kjent for spektakulære opptredener. Og ingenting tyder på at kvelden i Spektrum skal bli noe annet. I alle fall ikke når vi ser at det er bygd opp en egen gangvei foran scenen som Cave kommer til å benytte seg grådig av i løpet av kvelden.

Spektrum har vært utsolgt i månedsvis, og er derfor bokstavelig talt fylt opp til taket av et forventningsfullt publikum som ikke har sett bandet her til lands siden de spilte på Norwegian Wood i 2013. Etter en intro skrevet av Warren Ellis og Cave Three Seasons In Wyoming, entrer bandet scenen og hele salen jubler. Eller nesten alle da, for det er ikke så lett å juble når man er stablet oppå hverandre i verdens minste fotografpit.

Etter det tragiske tapet av sin 15 år gamle sønn, valgte Cave å sørge i offentlighet. Resultatet ble blant annet Skeleton Tree, et album man kanskje i forkant kunne mistenke for å ikke akkurat være en perfekt skive å spille på store konserter. Rett og slett fordi den er ganske krevende, og bærer med seg sorgen over å miste en sønn. En stor del av konserten er viet denne skiva, og det et er derfor ikke uten grunn man kanskje var en smule nervøs i forkant, over hvordan dette kom til å gå.

Men Nick Cave har blitt 60 år, og selv om mye har skjedd musikalsk med mannen gjennom årene, har han også bevart mye av essensen i sin dommedagspregede og melankolske væremåte. De klassiske sangene hans, som The Ship Song eller From Her To Eternity fremføres på nye, men likevel gjenkjennelige måter, som gjør Cave like oppdatert og relevant i dag som han var på 30 år siden. Når han gjør Red Right Hand er det med ispedde tekster om Instagram og Twitter, og plutselig blir sangen noe helt annet enn den opprinnelig var, og det ble også en fellesnevner for hele konserten.

I deres 34 år lange karriere har også The Bad Seeds blitt en usedvanlig tight og samspilt band, ikke minst med Warren Ellis, som tidvis kunne spilt fletta av selve Djevelen om han hadde vært til stede. Den sounden bandet tilfører, og den dynamikken de hele tiden har med Cave der de veksler mellom det eksplosive og sensitive gjør at det blir ekstremt vanskelig å finne noe å utsette på opplevelsen. Det er profesjonalitet og magi på samme tid. Med tidendens mest karismatiske frontfigur som har publikum i sin hule hånd fra første stund.

Det eneste som slår meg, er at han, etter min mening, var hakket vassere da han spilte på Norwegian Wood tilbake i 2013. Da satte han fyr på hele festivalen, og det uten å trekke en haug publikummere opp scenen, eller vandre ut blant dem, slik han gjør i Spektrum. Men kanskje har vi nå fått en mer avbalansert og voksen Nick Cave, som tør å vise mer av hvem han har blitt, og det er det i grunnen vanskelig å trekke for.

Og når Nick avslutter med å takke for seg og si «Thank you Oslo, you are fucking beautiful!», er det lett å svare selv takk, du er ikke så fuckings verst du heller. Så får man heller se mellom fingrene med at mannen liker å tulle med fotografene.