Foto: Aleksander Eilertsen Espelid



Det var duket for festkveld når Ondt Blod og Blood Command skulle innta Oslos lille storstue John Dee, som må ha nærmet seg fullsatt.

Først ut var Ondt Blod som entret scenen til en bilde/filmmontasje som rullet på backdroppet mens en støyintro utviklet seg og vokste sømløst inn til startskuddet for konserten, Gjengtegn. Herfra og ut var det fullt kjør, med sømløse overganger og det som begynner å bli et ganske solid låtutvalg. En liten åpenbaring for meg var hvor ekstremt sømløst (og kanskje skamløst?) de gikk fra beinharde Symbola til det nye pop-frieriet Storma. Ondt Blod virker å være på vei til å finne sin egen nisje i sin blanding av hardcore og pop og vi ble servert en helt fersk låt i samme spor som de to nyeste singlene. Når det da funker så bra som det gjorde live er det heller ingen som kan sette spørsmålstegn ved akkurat det. Mest imponerende med Ondt Blods opptreden er hvordan de oser spilleglede og hvor gode entertainere de har blitt. Man må kunne unnskylde litt fusk her og der når det er så mye tilstedeværelse i alle på scenen. Ondt Blod er uten tvil i ferd med å bli et av Norges beste live band.

Med tanke på at Yngve Andersen i Blood Command produserer Ondt Blod så vet han bedre enn noen andre at Ondt Blod leverer varene og det er forfriskende at de ikke skyr unna konkurransen som er nødt til å komme når ungguttene fra nord leverer slik de gjør. Blood Command står imidlertid trygt på egne ben og med et av årets klart beste album i ryggen så var forventningene uansett høye.

Med et naturlig åpningsspor fra siste plata i Ctrl + Art + Delete startet Blood Command sitt sett og låten fungerer like bra live som på plata. Bandet er med fra første note og virker som om de bobler over av energi og det er noe de holder gående gjennom hele konserten. Akkurat som Ondt Blod virker bandet å kose seg ekstremt på scenen og det er lett å bli revet med. Dessverre for bandet og for konserten er det laber respons under første halvdel av settet deres. Når synthen på Quitters Don’t Smoke kjører i gang starter imidlertid festen for alvor. Plutselig er det engasjement å spore og bandet får en respons som matcher opptredenen.

I løpet av konserten var det flest låter fra Cult Drugs, men de var også innom både Funeral Beach og Ghostclocks der High Five For Life og Alarm All Assassins naturligvis traff godt og ble blant høydepunktene fra kvelden. Når de da også snek inn et kjapt cover av Heaven av Byan Adams i Alarm All Assassins er det vanskelig å ikke trekke på smilebåndene. Lekent! Av andre høydepunkter er det verdt å nevne soloen på You Can’t Sit With Us der den tostemte gitarsoloen sitter som et skudd og bandet virker å storkose seg. Før bandet går av for å ta seg en liten pustepause spiller de (The World Covered In) Purple Shrouds, dog dessverre uten trompeten som er med på å gjøre albumversjonen så rå som den er.

Alt i alt var konserten en intens affære og spesielt etter publikum våknet på Quitters Don’t Smoke ble stemningen på et nivå som opptredenen forlangte og fortjente. Vokalist Karina Ljone virker tilsynelatende å ha full kontroll gjennom hele kvelden, og hun imponerer spesielt når hun skriker til. Da gjør det heller ingenting at hun naturlig nok forsvinner litt i miksen på de roligere partiene. Uten å ta en oppramsing av alle i bandet er et stikkord som tight et passende ord å stemple bandet med og oppsummert i to ord var konserten et solid eksempel på kontrollert kaos. Hvis bandet kan spille på alle sine elementer som trompeten, mer deltakende publikum og kanskje en enda større produksjon som kan backe opp det massive lydbildet så vil Blood Command være ustoppelige i livesetting. En fantastisk opptreden som mangler det lille ekstra.