Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Mens jeg satt og venta på at Damon Albarn og resten av Gorillaz skulle gå på scenen i Oslo Spektrum, skal jeg ærlig innrømme at jeg var meget spent på hva som ventet på meg. Det var tydelig at det ikke bare var jeg som var forventningsfull, for allerede da lyset ble slokket startet publikum med å rope og skrike.
Gorillaz startet kvelden med M1 A1, og når Damon Albarn synger ut "Are we the last living souls?" er lissom lista lagt litt til hvor Gorillaz befinner seg. Det er temmelig fullt på scenen, men de bruker scena godt. Damon Albarn beveger seg godt rundt, og flere av medlemmene i Gorillaz går ned mot publikum flere ganger i løpet av konserten. Apropos publikum, så har de god kontakt med publikum, til tross for Albarns ord om "I’m a man of very few words, but many gestures". Det skal sies, han snakker ikke mye utenom i konserten, men han er meget tilstedeværende i konserten.
Jeg personlig synes det er for mye bass i starten, den dominerer lydbildet i for stor grad. Dette jevner seg heldigvis ut etter noen få låter. Gorillaz lar oss få smakebiter fra hele katalogen sin, som er meget variert, og vi får høre videre blant annet Saturnz Barz og Rhinestone Eyes.
På nydelige On Melancholy Hill sitter alt som det skal. Lyden er som støpt, og arrangementet er fullkomment. Videre er stemningen i Oslo Spektrum vakker under Busted and Blue, der Spektrum lyses opp av lightere og mobiltelefon-lys. Det er masse jubel og applaus når Gorillaz avslutter låta.
På Andromeda er publikum helt med, og både klapper og hopper med til låta. Little Simz kommer på, på Garage Palace, og får deler av Oslo Spektrum til å nesten koke. Stemninga er helt rå! Videre er De la Soul med på Superfast Jellyfish og får nesten hele Spektrum med på å veive med armene.
Etter en meget energisk og stemningsskapende versjon av We Got the Power, også med Little Simz på, går bandet av scena. Etter en liten pause med applaus og jubling fra publikum, kommer Gorillaz på igjen. Når de går i gang med Feel Good Inc. er det til full jubel. Stemninga er topp, og det føles veldig feil å ha sitteplass og ikke ståplass akkurat da. Videre fortsetter de med Clint Eastwood, og publikum synger med av full hals. Det er lett å se at de gode, gamle klassikerne definitivt hører hjemme på en kveld som dette!
Gorillaz avslutter kvelden med roligere Don’t Get Lost in Heaven og Demon Days. De beviser nok en gang hvor bredt spekter av låter de har og sin allsidighet, men jeg personlig synes de skulle stoppet med de foregående klassikerne. La oss ikke henge oss opp i det, dog, for Gorillaz var kveldens konger. De viste seg fra sin beste side, og publikum fikk definitivt valuta for pengene!
