Det virket som om 32-åringen fra Canada hadde dårlig tid, eller var lei settlista. Han raste nemlig gjennom 15 låter på bare 50 minutter, nesten uten å si noe til publikum. Og flere av dem ble forkortet ved at han droppet et vers eller to. Fake Love Songs var for eksempel veldig kort og skuffende.

Men som vokalist synger Daniel Romano glimrende. Han har riktignok skiftet stil etter sin første norgesturné, i 2014, da han sang country og brukte steelgitar på alle låtene. Endringen skjedde i fjor med Mosey, som er et godt album av typen soulinspirert poprock. Dette og årets plate Modern Pressure utgjorde halvparten av settlista på et godt over halvfullt John Dee.

Med seg i bandet har han nå en bassist, en trommeslager og en kvinne som koret fint og spilte farfisaorgel. Nettopp den orgellyden forbinder man med garasjerock, og det var et visst garasjepreg over versjonene av låtene. Mye lød ganske likt, så som de tre første. Det slo meg under Hunger Is A Dream You Die In at han fraserer som Bob Dylan.

Den ferske Roya og (Gone Is) But A Quarry Of Stone er sjelevrengende ballader som ble sunget med mye patos og ble ganske masete etter å ha startet rolig. Sistnevnte bød også på en orgelsolo. Og han spilte rå elgitar og bjeffet fram vokalen på en voldsom og intens versjon av If I've Only One Time Askin'.

De eneste coverlåtene var slått sammen til et kort medley: The Everly Brothers' Gone Gone Gone og The Whos My Generation. Romano gratulerte en kvinne i salen med bursdagen før vi fikk countryballaden A New Love (Can Be Found), der organisten kom fram til Romanos mikrofon og ga oss nydelig harmonivokal. Denne var en av konsertens eldre låter, og publikums respons på den og andre gamle godbiter tydet på at de var gamle fans.

Første ekstranummer var en lang versjon av 2009-låta Runner, som de færreste har hørt på plate, komplett med gitarsolo à la Neil Young og en trommesolo som stoppet brått opp. Etter å ha gått av scenen, spilte han countrylåta I'm Alone Now før han ba publikum komme med ønskelåter. Vi fikk hele fire sånne, men de fleste var dessverre kortet ned litt. Den første var iallfall Hard On You og den siste I'm Gonna Teach You.

Daniel Romano virket stresset på scenen. Han kunne godt ha spilt alle låtene i sin helhet - ikke minst ønskelåtene. Det var en god konsert, men altfor kort. 70 minutter er lite fra en artist som har utigtt hele 6 album.

Foto: Julia Naglestad