Foto: Terje Dokken
Det er god butikk og si farvel til fansen, for i Oslo Spektrum torsdag var det like mange fans av Deep Purple som det har vært på deres to siste besøk til sammen (i 2011 og 2014).
Den Ian Gillan-frontede versjonen av Deep Purple har vært lojale mot Norge de senere år, etter å ha besøkt oss første gang i Njårdhallen i 1970 til de 17 år senere var det første bandet som inntok Valle Hovin for 30 år siden, 22. august 1987.
I 2017 er det bare vokalist Ian Gillan (72), bassist Roger Glover (71) og trommis Ian Paice (69) igjen av den klassiske Purple-besetningen. Jon Lord er et sted der oppe i skyene (døde i 2012, 71 år gammel), og Ritchie Blackmore (72) aksler Stratocasteren sporadisk til en fattig versjon av Ritchie Blackmore’s Rainbow.
For Deep Purple sin del er det deres 20. studioalbum Infinite som gjelder om dagen, og turen de er på har de romslig nok kalt The Long Goodbye Tour. Hvor mye vekt de legger i «Long»-ordet må de nok kjenne på gikta.
Forestillingen de presenterte i Oslo Spektrum var imidlertid full nok av overskudd, spilleglede og sting foran 7.500 fans. Smilene, vitsene og det som er igjen av virtousitet satt lett med soloer, innbitte instrumentalpartier og improvisert lek med instrumentene.
Og som med The Rolling Stones eller andre rockemusikere fra rockehistoriens geriatriske avdeling sitter man og gruer seg til de skal i aksjon – så blir man veldig lettet og glad når resultatet blir akseptabelt nok.
For det var slik det ble i Oslo Spektrum torsdag, i alle fall for Ian Gillan sin del – som stort sett traff der han skulle, selv om det var uten nevneverdig kraft og pondus. Sjarm derimot, det har både han og resten av Old Boys-laget hans fremdeles.
Men skryt av nyere dato skal de faktisk få. Infinite-albumet er nemlig denne anmelders favorittalbum med Deep Purple på denne siden av Perfect Strangers (1984). Låter som Time For Bedlam, Birds Of Prey og ikke minst den flotte The Surprising vitner om et band med tilstrekkelig med kreativitet igjen, ikke minst for keyboardist Don Airey sin del, som bretter ut tangentavdelingen sin til noe av det mest progressive bandet har drevet med på veldig lenge.
Visst bommet Gillan i inngangen til andreverset på All I Got Is You, og måtte ty til sine flere tekstark på gulvet på blant andre Birds Of Prey. Men resten av gjengen hang greit med i svingene, med en Ian Paice med nok punch bak trommesettet, og en Roger Glover med huggende plekterbass. Steve Morse sliter fremdeles litt med senebetennelse i høyrearmen, men spilte bedre i Oslo denne gangen enn ved forrige møte.
I tillegg til de nye tingene, ble 70- og 80-tallet grundig representert i setlisten med Fireball, Bloodsucker og de udødelige 70-tallsklassikerne Strange Kind Of Woman, Black Night, Space Truckin’ og Smoke On The Water til det neste tiårs Knocking At Your Back Door og nevnte Perfect Strangers.
Don Airey flørtet med publikumsmassene med både Solveigs Sang og Dovregubbens hall, og Ian Gillan smilte som en sol hele veien. Til og med bandets mest innadvendte, gitarist Steve Morse, fikk med seg publikum i allsang i en «call-and-response»-runde med gitaren da vi nærmet oss slutten.
At tre noen-og-søtti-åringer ikke klarer å kopiere bragden fra et av verdens mest legendariske livealbum Made In Japan fra 1972 sier seg selv. Og at de har holdt på for lenge nå, er også helt korrekt å antyde.
Men så er det altså slutt snart, noe også Aerosmith driver med om dagen (Aero-Vederci Tour), og Black Sabbath nettopp har gjort (The End Tour) og som Ozzy Osbourne skal gjøre i Halden til sommeren (The Farewell Tour). Snart følger nok både Scorpions (i Oslo Spektrum 22. november), Kiss (spilte i Oslo Spektrum 7. mai i år) og Judas Priest (ny plate til våren) på, og forlater med det fansen sin etter snart 50 år i manesjen.
Ikke alle eldes med verdighet i denne bransjen. Men etter drøyt 100 minutter med spilleglede, godt kameratskap på scenen og en god dose klassikere i bagasjen er jeg tilbøyelig til å si at Deep Purple gjør akkurat det – for gammelt vennskaps skyld.
