Foto: Guro Sommer Værland
Når Cezinando går på scenen, er det til et stappfullt og forventningsfullt Rockefeller. Med seg på scenen har han backuprapper Benjamin Myhre. Det henger et gjennomsiktig teppe foran scenen, og når de første tonene til Uansett begynner, jubler publikum umiddelbart. Allerede i dette øyeblikk er lissom standarden satt for resten av kvelden.
Videre kjører han på med Heia meg, som i likhet med Uansett er fra det nye albumet; Noen ganger og andre. Lyden sitter som støpt, publikum synger med helt fra start, og energien er på topp både på scenen og blant publikum.
Cezinando blir møtt med både stor jubel, hyling og plystring når han står i boxeren midt i det som blir kveldens første skift av antrekk.
Under Ingenting blir det samme men samme for meg beveger Cezinando seg også opp på en slags plattform som er bygd for anledningen. Det er ingen tvil i hvem som er kveldens konge, for Cez viser tydelig at han eier Rockefeller denne kvelden. Han er trygg og solid på scenen.
Før han kjører i gang med Jeg bare syns du skulle hørt meg sier han "Dere må hjelpe meg her, Oslo!" Unge Ferrari er egentlig med på låta, men det er ikke noe savn at han ikke er med denne kvelden. Publikum synger med, med én gang musikken starter.
Videre får vi Fritidsaktiv, fra Barn av Europa, etterfulgt av €pa. Sistnevnte er låta han vant Urørt-finalen med i fjor, og den vekker fortsatt stor jubel. Når han spør om å få se alle henda løfter omtrent alle i publikum hendene sine.
Cezinando glitrer om kapp med jakka si på scena, og forteller oss at han ser mange han er glad i og at han er stolt av seg selv. Det har han god grunn til, for denne kvelden sitter alt som det skal. Lyden er fet, og lysshowet er det beste jeg noen gang har sett på Rockefeller. Publikum kan tekstene på nesten hver låt, og det er ofte tendenser til allsang.
"En gang så var jeg forelska. Jeg trodde iallfall jeg var det.". Som en motsetning til de forrige låtene blir Tommelen på vekta en veldig stille og forsiktig låt, samtidig som sårheten i den fyller hele Rockefeller og skaper en nydelig stemning. En fin overgang etterpå blir Usynlig, og publikum beveger seg med.
Cez starter litt for tidlig på Stillhet som skriker til meg, men tar seg fort inn, og gir oss en super utgave av låta. Jubelen står når det blir kjørt røyk på slutten av låta. Dette er så bra, at vi kunne egentlig forbigått i stillhet det at han starta litt for tidlig.
"For noen år siden var jeg veldig opptatt av hva som var ekte", forteller han oss, som en introduksjon til Botantisk hage. Noen blant publikum prøver seg med på versene, og på refrengene er folk ordentlig med.
Etter en utrolig vakker utgave av Bilder på veggen jeg aldri ser på, virker Cezinando oppriktig rørt når han får en vanvittig jubel og applaus. Vi er perfekt men verden er ikke det blir til rene allsangen, og det er så nydelig med de regnbuefargede lysene på scenen.
Ikke spør er en låt Cezinando har blitt med på sammen med Mogger og Martin Hazy. Vi får høre nettopp den låta med første gjesteinnslag denne kvelden.
Cezinando forteller oss at for nøyaktig ett år siden (minus én dag), spilte han sin første konsert i Oslo, på Parkteatret. Han hadde med seg en ny sang, og oppdaga at folk gråt etter den. Både publikum generelt, mora og kompisa i merch-disken. Da skjønte han hva han kan gjøre med musikken, at musikk er så mye mer. Sangen er ikke ny nå mer, men Håper du har plass har definitivt plass på Rockefeller. Det blir allsang, vi får litt pyroeffekter underveis, og det er full jubel når låta er ferdig.
Etter nok et klesskift med hyling og plystring når Cez står i boxeren, sier han at han "føler kanskje det er stemning for en til". Han starter på Er dette alt, men avbryter sangen ganske kjapt for å fikse noe. Før han starter igjen, sier han at han "vet ikke om jeg trenger å si at dette er den største dagen i livet mitt så lang". Publikum synger med, og når Chirag kommer inn på scena som kveldens andre gjesteinnslag, er det full jubel. Låta og kvelden avsluttes med konfetti og blåsere, og stemningen på Rockefeller er rett og slett helt RÅ!
Cezinando erklærte på starten av kvelden at "det er jævlig deilig å være hjemme". Etter en drøy time med noe som nesten føles som ren magi, kan jeg ikke annet enn å si det samme: Det er jævlig deilig å ha Cez hjemme på Rockefeller. Denne kvelden satt ALT! Lyden var perfekt, lysshowet var rått, publikum var helt med og Cez gav alt. Det er sånne kvelden man ønsker at aldri skal ta slutt.
