Foto: Therese C. Wangberg
Marilyn Manson har nettopp sluppet nytt album Heaven Upside Down og har i den anledning funnet veien til Europa for å turnere. Siden Norge av en eller annen grunn har uteblitt fra listen er det ikke annet å gjøre enn å sale hesten og ta turen over til nabolandet for å anmelde. Have no fear – Musikknyheter was there!
Spørsmålet før tirsdagens konsert var om Manson i det hele tatt ville kunne klare å gjennomføre en konsert på høyt nivå. Bare uker i forveien klatret han opp på de enorme pistolene som er en del av scenografien, og knakk like greit ankelen. I tillegg sparket han bassist Twiggy Ramirez på grunn av voldtektsanklager. Samtidig har han også fått kritikk for at han valgte å bruke å bruke et lekemaskingevær under en av konsertene sine, rett etter det som skjedde både i Las Vegas og Texas. Det har med andre ord vært litt av noen uker.
Først ut denne kvelden, foran et utsolgt publikum på cirka 3500, er Revelations #12 fra siste album. Manson har fått skreddersydd noe som kan minne om en Segway. Et slags sete med høy rygg og hjul, som kan heves og senkes. Det er i grunnen en merkelig opplevelse, men Manson klarer raskt å få publikum til å glemme hans handicap ved å ha en set-liste det står respekt av. Det skal i grunnen godt gjøres å feile for en såpass stor artist som har en fartstid på rundt 30 år.
Ikke det at han kun bruker gamle, velfungerende slagere som Sweet Dreams, Disposable Teens eller The Beautiful People, som alle får det svenske publikumet til å synge med av full hals, men også sangene fra siste album fungerer utrolig godt, og Say10 blir nok mest sannsynlig å høre på set-listen en god stund fremover, for sinnsykt fet live var den.
Det er synd at det kun er Deep Six fra forrige album The Pale Emperor, som får bli med i denne runden, for det er etter min mening et av hans aller beste album til nå, men som vanlig er det bare å spise i seg sine egne ønskelister, og vende blikket tappert mot helheten, og den er jo ikke til å kimse av.
Det tar selvsagt litt lengre tid å humpe rundt med knekt ankel, og både band og publikum får grei pause mellom sanger, slik at Manson selv kan bytte fra hev-senk-segway til rullestol, til sykeseng, til krykke, og med diverse tilhørende antrekk. Han har også med seg ekstra personale utkledd som leger, og alt dette høres kanskje rart ut, men han får det til å fungere. Han er tross alt Marilyn Manson, og selv om det muligens ikke var The God of Fuck vi så denne kvelden, så får han for innsatsen, der han til tross for utfordringer gjør det helt klart at han fremdeles, og heldigvis, er en særs relevant artist, som fortjener sin plass på stjernehimmelen.
Manson velger å avslutte med Coma White og kutter dermed ned med en sang fra konserten i Finland et par dager før, men han er selvsagt tilgitt, så lenge han fortsetter å provosere, og tar den utakknemlige jobben det er å være pirken i øyet til en hel nasjon der borte over dammen, for det kan trenges i tider som dette.
