Foto: Mattias Müller
Operaen er full søndag kveld, og salen fylles av unge mennesker, iført det som trolig blir moderne neste måned. En konsert i to akter står på programmet. Sceneteppet heves og synliggjør et tomt og bekmørkt tregulv. En myk vokal trer gjennom salen, og den skjøre falsett synger gebrokne, engelske strofer. Men Nils Bech er ikke å se noe sted. En gatelykt tennes og lyser opp saxofonist, Bendik Giske iført høye heler. Saxofonens hese toner, akkompagnerer Bechs englerøst og nok en lampe tennes. Cellisten begynner å spille og kveldens hovedperson ankommer scenen. Lydbildet er minimalt, men låter samtidig stort. Det elektroniske aspektet ved Nils Bechs musikk er ikke tilstede, men det er heller ikke savnet.
Det er en veldig visuell opplevelse, fokuset er ikke utelukkende rettet mot musikken, på godt og vondt. Det blir tidlig åpenbart at dette ikke vil bli en vanlig konsert. Ikke i den tradisjonelle forstand. Det er vel så mye performance art, musikal og dans, som konsert. Og selv om det visuelle sampspiller godt med musikken, er det tidvis forstyrrende. Det skjer nemlig nokså uforklarlige og underlige ting på scenen. Tre potteplanter senkes i vaiere fra taket og Bech begynner så å beskjære bladene før gulvet heves som tre enorme trappetrinn. Med godt grep rundt den grønne busken, beveger han seg i myke bevegelser til toppen av trappen mens han fortsetter å synge. Deretter triller han rundt på en handlevogn med en stor dukke av pappmasje, mens kveldens første akt går mot slutten. At det skjer mye på scenen, som ikke vanligvis er tilstedeværende på konsert, er i og for seg positivt. Men uten en tydelig symbolikk eller kobling til musikken fremstår det hele noe unødvendig, og faller i kategorien “sært for å være sært”. Men publikum ser ut til å kose seg. Mot slutten av første akt, får vi et gjensyn med saxofonist Bendik Giske. På lekent vis spiller han opp til dans og scenen fylles av trikotkledde dansere som løper i ring rundt Bech mens han går tilbake i tid, til sitt debutalbum Look Back. Og med Contemporary Dancing avsluttes kveldens første akt på herlig vis. Glisene i salen står fra øre til øre og vi gleder oss til resten.
Når sceneteppet på nytt trekkes opp, er kulissene nye og Bech befinner seg i noe som skal forestille et gutterom. Mens han opptrer som hovedkarakter i sitt eget stykke, spiller han en helt nedstrippet versjon av Waiting. Det er sårt og føles ærlig, men låta fullføres dessverre aldri i sin originale form. Det hadde per nå, gjort seg med noe tung elektronisk trøkk i Operaen. For det hever seg aldri til det nivået Bechs repertoar har potensiale til. Han holder det dempet og mystikken bevares. Og etter et musikalsk samspill mellom Bechs englestemme og en slags visualisering av hans ungdomskjærlighet, går konserten mot sin slutt. Sceneteppet senkes og alle medvirkende bukker, neier og takker for seg.
For kveldens siste gang, heves sceneteppet, til en scene, helt uten kulisser. Bech står klar med en strykekvartett og vi vet alle hva som kommer. O Helga Natt. Julestemningen setter seg i rommet og hårene reiser seg på armen allerede ved første stryk. Selv de som likte Nils Bech lenge før han ble kjent for allmennheten og foretrakk han som en undergrunnsartist kun de visste om, må innrømme at dette funker. Sangens lyseste tone, fryktet av vokalister verden rundt, medfører et vendepunkt som kommer som lyn fra klar himmel. Stemmen til Bech brister og musikken stopper. Det blir først litt pinlig, men Bech bare smiler og tuller vekk ubehaget. Til tross for den umiddelbare skuffelsen, og at låta må fullføres haltende over målstreken, fremstår det hele veldig folkelig, og som en kontrast til resten av kvelden. Hele salen reiser seg i stående applaus og Bech tar seg tiden til å takke alle medvirkende før han runder av med en uferdig låt han skrev til sin bestemor, mutters alene, acapella på fagspråket.
Det hele var en positiv opplevelse, og en original måte å bli underholdt på. Dessverre tar alt som foregår på scenen noen ganger litt for mye av fokuset i stedet for å samspille med musikken. Men det største problemet med Bech er hans noe ustabile stemme. Den ser ikke ut til å holde en hel konsert.
