Førstkommende torsdag står Kvelertak på MEO Arena i Lisboa foran 20 000 mennesker som oppvarmere for metallgigantene Metallica. Sist fredag spilte de for rundt 100 mennesker på utsolgte Glassmagasinet i Horten. Kontrastene kan nesten ikke bli større, men grunnen til at både verdens største metallband og en liten norsk klubb velger å booke Kvelertak er den samme. Bandet er et musikalsk livemonster som overfører energien i musikken til publikumet uansett hvor stor anledningen er.

Kvelertak, som de siste 6-7 årene har opparbeidet seg et rykte som et av landets mest hardtarbeidende og beste liveband, kunne i teorien vært sin egen største fiende. På grunn av bandets rykte, har publikum alltid store forventinger, og med store forventninger er ofte skuffelsen ikke langt unna. Kvelertak leverer også denne kvelden til forventningene og skuffer ikke. Der mange artister fokuserer mer på produksjon og ting rundt, så lar Kvelertak musikken og framføringen av den stå i sentrum. Kvelertak har en unik blanding av metall, blackmetall, vikingtematikk og klassisk rock. De leverer tekster og vokal som kanskje er noe av det mer sære i norsk musikkbransje, men i en fengende og tilgjengelig forpakning. Det er vel ikke mange andre der ute som får tekster om kjærlighet til trær og brenning av hekser til å svinge som det Kvelertak gjør.

Kvelertak er altså unike i norsk musikk, samtidig som de er godt plantet i en rocketradisjon som strekker seg mellom alt fra Mayhem til Turbonegro. Det er nok også deres unike sound, som sammen med deres liveferdigheter har gitt de et internasjonalt publikum og altså denne vinteren jobben med å varme opp for Metallica på deres europaturne. Første gang undertegnede så Kvelertak var på Leedsfestival i 2010. De hadde vunnet et konkurranse på NRK, og premien var å spille på de to festivalene i Leeds og Reading. De spilte på en liten scene for kanskje 10-15 fans. Når de var ferdig hadde rundt 50-60 personer stoppet opp for å få med seg det som skjedde. Dette viser kanskje noe av det typiske med Kvelertak; de klarer å fange folk både på grunn av sitt unike og noe surrealistiske, men tilgjengelige og catchy uttrykk.

Tilbake til Glassmagasinet. Det er veldig gøy så se et band som så definitivt hører hjemme på en større scene klarer å tilpasse seg til en så liten klubb i lille Horten og at de faktisk fortsatt prioriterer å gjøre slike konserter. Det viser at de har beina godt plantet på jorda og at de vet hvor de kommer fra. Det er tydelig at de har en morsom kveld på jobb, der smilene sitter løst og arbeidskapasiteten er på topp. Hortenspublikumet setter pris på det de får og bidrar med tilnærmet småkaos foran scenen til å øke totalmengden med energi i lokalet utover kvelden. Kvelertak leverer som forventet og benytter muligheten til å vise at de er Norges beste liveband, uansett sted og anledning.