Foto: Alex Hoel



Etter ti album, (minst) et par brudd og en mengde hits gjennom 33 år ga A-ha seg ut på et nytt eventyr da de byttet ut synther og elektriske gitarer og gjorde MTV Unplugged på Giske på Sunnmøre i fjor sommer.

I år har turen gått ut til store arenaer i Europa, og etter en internasjonal runde for å finjustere sitt strømløse sett kom de ”hjem” til Norge og startet sågar med This Is Our Home i den første av to utsolgte Oslo Spektrum-konserter denne helgen.

Omkranset av tre kvinnelige strykere og korister, altmuligmann Lars Horntveth, den trofaste trommeslageren Karl Oluf Wennerberg, bassist Even Ormestad og tangentprofessor Morten Qvenild, ble det fort klart at dette kom til å bli en helt annen reise gjennom katalogen enn den vi har vært vitne til så mange ganger før.

Og en låt er kanskje ikke bedre enn at den fungerer utmerket med en kassegitar i sofakroken, og selv om vi var langt unna såpass nedstrippede varianter, fikk trekløverets låter et helt nytt liv da de ble redefinerte fra scenen i Spektrum.

Susanne Sundfør gjestet på I’ve Been Losing You der det lave registeret druknet litt i verset, før hun klarte å sette sin signatur på et av norsk pophistories flotteste refreng. De børstet også støvet av en låt som This Alone Is Love, som nok ikke har vært å høre i konsertversjon her til lands siden de inntok scenen på Kalvøyafestivalen i 1988.

Videre fikk vi totalt omgjorte versjoner av Forever Not Yours, Analogue (All I Want) og den gode gamle Manhattan Skyline der Horntveths innflytelse var tyngst. Han er nok den som har gått mest i bresjen for å snu alle låtene helt på hodet, og den som nok har møtt mest motstand for å gjennomføre dette. Resultatene, inkludert de antatte kompromissene man har utarbeidet underveis, har likevel alle blitt svært gode.

Det er nemlig tre sterke individer i A-ha, som alle bøker og historier rundt bandet i alle år har bekreftet. Den musikalske kjemien mellom dem gnistrer heldigvis fremdeles, og MTV Unplugged-prosjektet ser også ut til å ha bragt ny kreativitet og positiv energi inn i vår popstolthet. Og hvor mange synthifiserte band fra 80-tallet har egentlig gjort MTV Unplugged? Det er ikke så mange, kanskje fordi det er en for lang vei å gå ut av originalformatet. Selv om A-ha riktignok har vært mer akutiske enn mange av sine andre 80-talls kolleger til tider, har de virkelig gjort en solid jobb med å gi alle epoker av katalogen sin ny drakt. Men merkelig nok fikk vi ikke en eneste låt fra platen som er mest akustisk av de alle, East Of The Sun, West Of The Moon fra 1990.

Uansett A-ha-fremtoning faller mye på om Harkets stemme holder, og etter å nok en gang ha hørt han løfte både Stay On These Roads og Summer Moved On til himmels, ble det en magisk aften i Spektrum som gikk rett hjem hos et publikum som har fulgt A-ha lenge. Og Harkets stemme får også mer plass i dette akustiske landskapet enn når bandet har trøkket på med sin elektriske stadionmaskin før.

”Dette er først og fremst en musikalsk reise. Showet er som det er. Vi sitter og synger og spiller”, sa Magne Furuholmen midtveis. For selv om de har besøkt Spektrum med den nevnte ”stadionvarianten” av A-ha flere ganger, ble det mye mer intimt og nedtonet i den samme konsertsalen denne gangen, der de til og med hadde fjernet allsang-partiene i både Hunting High And Low og The Living Daylights.

Vi fikk de fleste hitene, inkludert neddempede versjoner av både The Sun Always Shines On TV (også med Susanne Sundfør) og Take On Me. Obskuritetene var også til stede, representert ved sjeldne visitter av nevnte This Alone Is Love, den mørke Memorial Beach og debutplatens glimrende Living A Boy’s Adventure Tale. Når de i tillegg covret Bridges (Pål og Magnes ungdomsband) sin noget spesielle ”Sox Of The Fox”, var det klart at dette var en A-ha-konsert langt utenfor den kommersielle lysløypa.

Men det fungerte til det fulle i 20 låter og 100 minutter foran et lyttende publikum som var på "seriøs" konsert mye mer enn de var på et nostalgisk fredagsparty. Morten, Pål og Magne fikk vise frem sin makeløse karriere fra en annen side, godt hjulpet av glimrende medhjelpere som har fått lov å bidra til nye farger i det flotteste kapittelet i den norske pophistorien.

Summen av dette ble en helaften der evnen til å redefinere en rekke nasjonalskatter og faktisk lykkes med det vant frem. Og uansett hvor kronglete det har vært å komme seg dit, er lyden av dette prosjektet beviset på at det har vært verdt det.

"Det er nok smertefullt å stå inn i mellom tre A-ha-karer", sa Magne Furuholmen til Susanne Sundfør da hun virket litt sjenert på scenen i går kveld.

"Det er ganske smertefullt å stå i mellom to også", sa Morten Harket.