Foto: Per-Otto Oppi Christiansen



"Come closer. We've travelled far for this."

Selv om han har gitt ut fire plater siden 2011, er det første gang Obaro Ejimiwe, bedre kjent som Ghostpoet, og bandet hans besøker Norge. Noe han selv påpeker før han uttrykker at han er en smule overrasket over oppmøtet:
"When you come to a country for the first time you don't expect anybody to turn up."
En kvinnelig publikummer roper spontant: "We've been waiting for years!"

På scenen framstår Ghostpoet som en elegant og trygg frontfigur. Han er kledd i svart dress, svarte, spisse sko og svart skjorte som er åpen i halsen. Rundt halsen henger det et kors fra et kjede. Brillene har en kraftig, mørk innfatning. Så er det også til tider et mørkt univers han og bandet tar oss med inn i. Åpningslåten Many Moods at Midnight fra den siste plata Dark Days + Canapés, setter tonen:

So, I am calling out to you
Sent from overseas
Let's stay together
I'm down on my knees
I'm howling at the moon


X Marks The Spot er muligens det nærmeste Ghostpoet kom en hit fra den forrige plata, Shedding Skin. På plata synger han duett med Nadine Shah. I livesammenheng er det keyboardisten som har den rollen. Det funker som bare det.

Karoshi øser bandet på, og beviser at de har mer inne enn å bare mane fram mørke stemningsbilder i trip hop-landskapet. Gitaristen lever ut rockgitardrømmene sine, og trommeslageren slår presist og hardt.

Det er et tett og godt band Obaro har bak seg. Bassisten veksler på å spille bass, gitar og Moog. Basslinjene han pumper ut er stødige og er en viktig del av lydbildet. Gitaristen høres noen ganger ut som Robin Guthrie i salige Cocteau Twins, andre ganger er det mer rått og rett fram. Keyboardisten legger på klang og stemninger og spiller også fiolin på en av låtene. Hun drar i gang Meltdown med nydelig pianospill før hun igjen bidrar med vokal. Der Meltdown framstår som noe kjølig på plate, er liveversjonen rett og slett overjordisk vakker. Det er et fint spenn mellom det rå og sonisk voldsomme og det vare. Det gjør at settet fremstår som dynamisk og interessant. Oppå det hele synger og messer Obaro på sitt litt slepende vis.

Mot slutten av settet spiller de to låter fra den siste plata, Immigrant Boogie og Freakshow. Styrken i tekstene ligger oftest i hverdagshistorier om brutte forhold og frustasjoner over det fremmendgjørende forbrukersamfunnet. Immigrant Boogie er det nærmeste Ghostpoet kommer en mer direkte politisk tekst. Den handler om båtflyktninger og er en rett fram og ubehagelig beskrivelse av virkeligheten:

I was dreaming of a better life
With my two kids and my lovely wife
But I can't swim and water's in my lungs
So, here it ends, well, life has just begun


Etter Freakshow går bandet av scenen. Etter kort tid kommer de tilbake og spiller to ekstranumre, Cash & Carry Me Home og Liiines. Det siste ekstranummeret er fra det første albumet Peanut Butter Blues & Melancholy Jam og dermed er ringen sluttet. Ghostpoet har vært innom alle fire platene i løpet av konserten. Det var nok en noe frustrert artist som skrev låta Liiines:

I keep on writing, writing
But them folk ain't biting, biting
Maybe the bait ain't juicy enough
So I'm switching, chucking spice in, add some flavor
Up the heat, silly rhymes and feet-tap beats, yeah

But that ain't me - nah, nah, nah
It just ain't me
So like me alight me
These are the words that just be true
Sending them out with love and faithfully
Hopefully, they'll mean something to me


"Like me alight me", synger Ghostpoet. Vel, de som var på John Dee denne mandagskvelden så absolutt ut til å like det de så og hørte. Vi får håpe flere i Norge og resten av verden får øynene opp for denne spennende artisten. Det fortjener virkelig Ghostpoet.