Foto: Marius Dale



How To Solve Our Human Problems er tittelen på de tre siste EP-ene til det skotske bandet Belle and Sebastian. Det er også tittelen på turnéen Belle and Sebastian er inne i akkurat nå. Nå er det nok neppe sånn at skottene har løsningen på alle våre menneskelige problemer. Derimot gjør de det atskillig lettere å være menneske i halvannen time på Sentrum Scene denne fredagskvelden. Det som slår undertegnede, er humøret og glimtet i øyet som gjennomsyrer konserten. For det meste er det Stuart Murdoch som fører ordet. Han synger de fleste av låtene, og det er han som stort sett samhandler med publikum. Han tar oss bl.a. gjennom en liten lysbildeserie som han påstår bandet har tatt mens de er i Oslo. Det er svarthvite bilder av Oslo-gater og havnebilder («we love a good harbour») det er bilder av kvinnemoter fra 60-tallet, det er bilde av en skiløper på et fortau. På ett tidspunkt viser han oss et bilde av den norske OL-troppen. Et aldri så lite publikumsfrieri og vi aner allerede konturene av en sjarmerende borteseier. Sjarmerende er også musikken og tekstene til Belle and Sebastian i høyeste grad. Hvem andre enn dem kan skildre dagdrømmerier som på en av de første låtene i settet, I’m a Cuckoo:

I'd rather be in Tokyo
I'd rather listen to Thin Lizzy-oh
Watch the Sunday gang in Harajuku
There's something wrong with me, I'm a cuckoo

Når det gjelder låtvalg bedyrer Murdoch at «we’re gonna dig deep». Dette viser seg å stemme ganske bra. Settet har en overvekt av låter fra 2000-tallet, men også en god dose eldre ting fra de tre første albumene Tigermilk, If You’re Feeling Sinister og The Boy With The Arab Strap. Orkesteret tar oss gjennom tidlige låter som Stars of Track and Field med klipp fra bl.a. sommer-OL i 1968 i bakgrunnen, Like Dylan in the Movies akkompagnert av akustisk gitar og nydelig fiolin- og cellospill og The Fox in the Snow introduseres av et bilde av en veldig søt polarrev («we did that just to hear you say «naah»») på skjermen i bakgrunnen.

Belle and Sebastian er mer et orkester enn et band. De er på det meste ni stykker på scenen. Medlemmene spiller på gitarer, tangentinstrumenter, fele, cello, tverrfløyte, blokkfløyte og trommer. De hadde til og med en gjestetrompetist fra Majorstua (!) med seg på konserten. Lydbildet er klart og reint, detaljene er da også mye av greia med Belle and Sebastian.

Selv om undertegnede har et sterkest forhold til de tidligste albumene og låtene, syns jeg de nyere låtene fungerer godt live. The Same Star, Show Me The Sun og We Were Beautiful sto seg godt sammenlignet med de eldre låtene.

På slutten av konserten inviterer Stuart publikum til å komme på scenen og danse til The Boy With The Arab Strap. Det er vel over 20 mennesker på scenen på ett tidspunkt. I det blokkfløytesoloen slår inn, er vi spilt langt inn på egen banehalvdel, og vi må bare strekke våpen og innrømme at skottene er i ferd med å dra i land en storseier der virkemidlene er musikalsk sjarme, tekstlig finurlighet og en sunn dose humor.

Det ordinære settet avsluttes med den spretne Sleep the Clock Around fra The Boy With the Arab Strap.

And when you saw it all come, it was waving the flag
Of the United States of Calamity, hey!


Første ekstraomgang:
Party Line hentet fra Girls in Peacetime Want to Dance, og til de som påstår at Belle And Sebastian bare spiller sjarmerende indie-låter: Glem det! Dette er en discolåt så god som noen. Introen minner litt om New Order og Stuart danser for publikum.

Andre ekstraomgang:
Siste låt ut er Another Sunny Day. Poplåter blir ikke bedre enn dette, og kollektiv gåsehud oppstår i det stappfulle lokalet. Til trampeklapp takker Belle and Sebastian for seg for denne gang og undertegnede går ut i vinterkulden med en sommerlig tekstlinje snurrende på repeat i hodet:

Another sunny day, I met you up in the garden
You were digging plants, I dug you, beg your pardon
I took a photograph of you in the herbaceous border
It broke the heart of men and flowers and girls and trees

Belle and Sebastian har dratt i land en soleklar borteseier!