Foto: Therese C. Wangberg


The Good the Bad and The Zugly (GBZ) som slapp sitt tredje album til et skred av lovord inntok lørdag kveld John Dee i hovedstaden, Norges eneste by om GBZ hadde fått bestemme. At John Dee i tillegg var utsolgt og nærmest fylt opp allerede til siste oppvarming for kvelden, Bloodlights, la heller ikke noen demper på forventningene. Forventningene burde ikke være høyere enn toppen 50% ifølge vokalist Ivar Nikolaisen. De er tross alt i førtiårene! Til tross for å være det Nikolaisen beskriver som et halvveis band erklærer han GBZ som bedre enn alle 100% bandene der ute. Arroganse og humor i perfekt samspill.

Bandet tusler selvfølgelig ut på scenen anført av Ennio Morricones The Good, The Bad and The Ugly, men riktignok en «zuglyfisert» versjon av det verdensberømte soundtracket. Derfra tar GBZ kontroll og starter angrepet med I Lied About Being A Hardcore Man før de pøser på med gull fra GBZ-katalogen.
Det er tight og det er liv i publikum fra første låt, selv om engasjementet aldri tar helt overhånd i hele rommet, gjør det lite for de foran scenen som er med gjennom hele konserten. De tar også hjertelig imot en redbull- og svettedynket Nikolaisen når han bestemmer seg for å sosialisere litt med «posørene» som bandet for lengst har gjennomskuet.

GBZ er et fascinerende liveband på flere måter. Mest åpenbart ved Nikolaisen, Norges beste frontmann, som styrer showet med å prate piss og skape engasjement mellom låtene. Under låtene er han som regel er å finne surfende på publikum, krypende på scenegulvet eller skrikende oppi trynet på de som klamrer seg fast til gjerdet på første rad. Vil også påstå at han er eneste 39-åring som kan komme unna med å shotte redbull på scenen. Mens Nikolaisen er den mest flashy av bandmedlemmene sitter Magne Vannebo rolig bak trommene og styrer det synkende skipet med en sigg i munnviken. Kontraster som dette er det mange av i bandet, men de holdes sammen av to ting: Scandirock og øl.

Kveldens største høydepunkter ble allsangvennlige I Need A Place To Drink, de ekstremt fengende Nowhere To Go og Way Out West, sist men ikke minst «balladen» Sickness Unto Death. Hvis du legger til kveldens nest siste låt Brainbomb har du på mange måter spekteret til bandet, hvorav samtlige gjør seg ypperlig live.

Konserten er i det store og hele ekstremt underholdene, og man skal være meget kynisk for å ikke la seg rive med når bandet trykker til som verst. Lyden er stort sett upåklagelig, og med full hus i Rockefellerkjelleren ble det god stemning fra start til slutt. GBZ er et solid liveband som godt hjulpet av syrlig faenskap og en solid låtkatalog fyller en rolle i musikknorge band som Turboneger for lengst har blitt for pene for. Etter et heseblesende sett proklamerer Nikolaisen noe om at nå er det nok kriger og konflikter i verden. Heldigvis har GBZ funnet løsningen og avslutter kvelden med Fucking Is Awesome! og GBZs lille bidrag til verdensfreden før de tusler av scenen i form av en oppfordring: Dra hjem å pul.

Setlisten for kvelden var:
I Lied About Being A Hardcore Man
L.T.M.F
Smoke’em
Vik Bak Meg Satan
Ripe For The Grave
Hate Will Get Us Anywhere
West Coast Exile
I Need A Place To Drink
Call The Cops
Mindlessness
Who Will Save Scandirock?
Way Out West
International Asshole
Nowhere To Go
Sickness Unto Death
Brainbomb
Fucking Is Awesome!