Foto: Øivind Svendsen


Stor jubel fra et bredt publikum når Janove entrer scenen til et omsider utsolgt Rockefeller. I rødt lys fra scenen, med svart-hvitt live film av bandet mot den svarte teppeveggen gjennomfører han Hengtmann. Energien han var kjent for før har han fortsatt med seg, og han lar publikum synge siste vers.

Overgangen gjøres raskt og I Siget starter. Trommer og gitar spiller i skarpt hvitt og blått lys. Her tar bandet mer plass, som vi ser når bassisten beveger seg fra den ene enden av scenen over til den andre enden og korer sammen med gitaristen. Vi blir overasket med konfetti og trommesolo som er leken og utrolig tight.

Det er ikke før i sang nummer tre at vi blir kjent med bandet Janove har med seg, og hadde ikke publikum energien på topp ennå ser det ut til at de har det nå.
Det starter med trommer og synth til de første tonene til Aldri La De Tru De Er Bedre Enn Deg. Mellom allsang og dans får vi en instrumental-pause midt i låten hvor applaus følger hver solo til hvert bandmedlem etterhvert som de blir introdusert. Låten glir videre over til en kort og sjarmerende "takk mine damer og herrer.." til vi får "Hilse på Marlene!".
Publikum kan definitivt teksten til Marlene. Bassisten flytter seg rundt om på scenen blant annet spiller mot keyboardisten som nikker i takt med melodien. Vi kommer til bridgen hvor Janove snakker, noe som brått går over i refrenget med allsang og dans. Energisk.

I neste låt får vi et rolig, nært øyeblikk med Janove når han sitter på huk på scenekanten. Han får vist hvor god fortellerstemme han har i det han synger rolig, nærmest snakker teksten. Jeg håper publikumet fremst nøt øyeblikket, for sekunder etter spretter Janove opp med ene hånden rettet mot tribunen i det tittellinjen Regnbuen Treffer Oss Ikkje Lenger synges.

I låten Engel holder Janove seg i midtpunktet av scenen. Med et fast grep om mikrofonstativet og lukkede øyne synges linjen "min Marlene". Det er som om han forteller historien så lidenskapelig at han drar publikum med seg inn i historien. Gitaristene avslutter låten i crecendo, brått og synkront.

En ørliten pause før vi blir dratt inn i Stormen med sommerlig keyboard og trommer. Publikum hopper med hender i været og synger for full hals i det turkise lyset. Men selv om energien var på topp, var ikke de lyse tonene til Janove det. I et forsøk på å synge mer forsiktig lar han publikum ta over syngingen og fortsetter derifra.

Den sommerlige viben bæres videre i en pianoovergang til neste låt, Vi Vokser Aldri Opp. Med en instrumental pause i midten av låten hvor gitaristen spiller mot Janove tar han i full fart tar av seg dressjakken, bretter opp skjorteermene til den raske rytmen av gitaren. Med et grep om mikrofonledningen svinger han mikrofonen i en sirkel på klassisk Janove vis, og låten fortsetter.
Med så god sommerlig energi og allsang er det lett å skjønne hvorfor noen på tribunen er såpass avslappet at bena titter ut av rekkverket som om han er i en blomstereng, totalt avslappet.


Jubel og konfetti bærer oss over i en kort pause hvor Janove fortsatt holder energien oppe. Humoren har han også med seg når vi får vite at: "Nå tar vi en sang på norsk!"

Vokal og keyboard er overgangen til Mine Siste Berømte Ord. Trommisen bruker pad sammen med snare og high-hat mens publikum synger med på låten. Det er rolig stemning mens Janove står i varmt lys i senteret av scenen. Den varme stemningen fortsetter inn i Et Hjerte Som Sloss. Med rødt lys på publikum og spotlight på Janove lager publikum vei. Han går inn mot midten og får de nærmest seg til å bøye seg på huk. Blant folkemengden som ooo-er til låten og lyset fra mobiltelefoner er Janove det høyeste punktet på gulvet. Atmosfæren er rolig og spent til verselinjen "vinden snur" synges og alle spretter opp igjen. Janove beveger seg opp på scenen og avslutter låten i stor applaus og jubel fra publikum.

I mellomspill glir vi over til det som skal være siste låt, også en låt som drøyes. Med maracas, blått lys og konfetti gjennomfører han Drittsekk uten gjesteartist. Han får godt og tydelig frem hvorfor han passer på en scene. Her lekes det med både tekst og melodi, og stemningen går fra "Oslo-swagger" som han sang selv, til å stå i midten å snakke. Janove stiller seg fremst på scenen med øl i hånden, skåler til alle før han omsider kaster den ut på publikum, energien er høyere enn tidligere og Oslo-swagger er tilbake med attitude og hender i været til låten avsluttes med slengkyss.

Musikerne står pent på rekke fremst på scenen, vinker før de går av.

Selvfølgelig ender ikke kvelden der. Det hoppes på gulvet og trampes hardt på tribunen. Ut kommer den man minst ventet - keyboardisten. Men med sitt 70-talls, ABBA lignende antrekk og dyktighet i keyboard er han et show i seg selv. Han starter keyboardet i orgellyd og Om Me Går Ner starter. Janove, sammen med publikum synger refrenget som blir beskrevet som det "Vakreste koret så langt" - og jeg er helt enig. Her også drøyes låten og teksten lekes med som: "Med Rockefeller, så går me ner".

Neste låt er ingen demper: Verden Går Til Helvete, Tralala.
I en blanding av rødt lys, konfetti, dans og gitarriff stiller Janove seg på den ene enden av scenen og neddempet beatboxing tar fokus. Lokale er fylt av rødt lys. I publikum går klapping over til knipsing og små danse steg fra side til side for en sexy-vibe. Det hele vendes om så klart - bassisten finner frem maracas, lysene går over til en blanding av lilla, blått og rødt.
Energien når topp enda en gang, faktisk så mye at gitaristen vurderer å knuse gitaren i hjørnet. Han vurderte det nok ikke på ekte for etter mye om og men la han den fint på plass og tok imot applaus sammen med de andre.

Applausen blir overgangen til ekstra-ekstranummeret Våpen.
Janove står i spotlighten midt på scenen. Det høres ut som om publikum kan hver eneste linje i teksten. Det svart-hvite grafiske mønsteret på veggen er tilbake, det er de lyse tonene til Janove også. Denne gang sitter de mye bedre, han viser at han kan! Og det er vakkert når mobiler og lightere holdes opp av publikum som svaier i takt med melodien.

Det er i en rolig stemning Janove avslutter siste låt på Rockefeller. Han får stor applaus og takker for seg og bandet, som igjen står som perler på en snor og vinker. Men det skal vist mye til for at denne gjengen gir seg. Musikken i lokalet starter, men Janove og bandet tar ikke det som et hint til å gå av scenen. Det forstår jeg for stemningen er god og energien så høy. Det hele går over i et dårlig, heller humoristisk danseshow hvor før de omsider går av scenen. For siste gang.

Han nevner i løpet av konserten, hvordan han har blitt kjent med publikum både på gulvet og på øverste tribunen. I følge energien til publikum vil jeg tro følelsen er ganske gjensidig. For selv om det var lite snakk imellom låtene, drøyde noen veldig lenge og det var i disse låtene Janove virkelig fikk frem hvor dyktig live-artist han er. I sin fortellermåte og sin musikalitet nølte han ikke med å til tider fortelle publikum hva de skulle gjøre så publikum ble et instrument, heller ikke med å la publikum ta over. Jeg synes denne konserten fikk frem hvor musikalsk Janove faktisk er. Når han lekte med tekst og melodi virket det som at han var i sitt ess. Musikk er følelser, musikk er moro.
Han fikk publikum med seg til å fortelle heller enn å la de se på. Absolutt en bra måte å gjennomføre konserten.

Janove er fortsatt en dyktig live-artist, trygg på scenen, leken og energisk - og med et band like så var det utrolig godt gjennomført og en fryd å se på!