Foto: Per Ole Hagen
Noen band er mer forbanna enn andre, og Baest sin musikk vitner om et band som ikke har mange lyspunkt i livet. Fra første sekund til konsertslutt smeller det i øregangene selv om proppene er dyttet inn i hjernebarken. Lyden er som du gjettet grøt, men det er også et band på scenen som vet hvilken sjanger de tilhører. Dødsmetallen danskene i Baest står for er hard og kontant, men også ganske ensformig. Det er morsomt å se gjengen på scenen, og spesielt vokalist Simon Olsen jobber steinhardt for å få publikum med seg. Litt traus respons er det, men de skal ha for forsøket.Lyden blir litt bedre etter hvert som låtene passerer, men den når aldri et bra nivå. Bassen peaker, og feedbacken er ukontrollert. Ellers er det noe veldig deilig med en trommis som ser ut til å ikke eie teknikk, og spiller seg halvt i hjel, samtidig som han er tight gjennom hele konserten. Etter en halvtime med synkron headbanging og galskap er det ikke mye å dvele ved. Baest har mengder med attitude og spilleglede, men når lyden svikter en, og katalogen er uten høydepunkter så er det vanskelig å få til en skikkelig god konsert.
