Foto: Per Ole Hagen

Kvelden på Vulkan Arena ble torsdag kveld avsluttet med Islandske Sólstafir. Konserten starter et kvarter for sent, for så å kline til med en lang intro, som leder inn i en ny intro som er låta Silfur-Refur. En kanonsterk låt som får det hele godt i gang, men smør på flesk i forkant tæret nok på tålmodigheten til et allerede slitent publikum. Første halvdel av konserten er sømløs, og mellom låtene får vi servert rolige melodier i dempet belysning. Det ser og høres flott ut, men er en av de tingene som nok funker et knepp bedre på plate enn live, hvor det er tydelig at lokalet blir gradvis tommere.

Andre halvdel markeres med et lite hallo, før vi får en liten men viktig beskjed om å ta vare på hverandre i disse vintertider og se til de som sliter med depresjon og selvmordstanker. Vokalist og frontmann Aðalbjörn Tryggvason blir møtt med fortjent applaus, men det føles samtidig en smule rart når fortsettelsen på settet er langt mer sosial og Tryggvason for alvor skrur på sjarmen. Når lyden også begynner å trøble i andre halvdel med tydelig feedback så blir en fort satt ut av det som skal være atmosfærisk og storslått. Til tider er det nettopp det, men det er ikke jevnt nok.

Det er ingen tvil om at Sólstafir er best når de skrur opp tempoet og volumet kontra de rolige partiene, og det er mye å glede seg over ved denne konserten. Dessverre setter en noe rar set-list, intro og lyd en solid ripe i lakken.