Foto: Per Ole Hagen
En av tidenes mest notoriske figurer innen svartmetallen beæret fredag kveld Vulkan Arena med sitt nærvær. Etter at bandet stille og rolig har stilt seg opp på scenen trer det som minner mer om et spøkelse ut fra skyggen, og Gaahl, med rolige fakter og et iskaldt blikk, holder umiddelbart publikum i sin hule hånd. Her spilles det hardt på gamle klisjeer, med liksminke, opp-ned kors og den nevnte spøkelsesaktige fremtredenen, men det må da være lov når mannen selv har vært med å definere hva svartmetall er. Samtidig er det hele tonet ned ganske mange hakk fra hva vi tidligere har sett fra Gaahl og hans tidligere band, men det er fortsatt teatralsk, stort, bekmørkt, og nesten hypnotiserende å se på.Dette er ikke musikk for sarte sjeler, og Gaahl messer som en satanistisk prest til lyden av et blodtight, men beinhardt band. Det er også en imponerende låtkatalog det spilles fra, for her er det ikke et kjedelig øyeblikk, og det drysses på med røffe blast beats vel som fine og kledelige melodier. For de som ikke lot seg skremme var dette en fornøyelse. Og godt er det, for om jeg skulle slakte denne konserten er jeg rimelig sikker på at jeg hadde blitt ofret til Satan innen påske, etter blikkene til Gaahl å dømme i hvert fall.
