Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Psykopath sender med logo og image umiddelbare assosiasjoner til thrash-metallens gullalder og tiden da Megadeth, Metallica, Anthrax og Exodus regjerte undergrunnen i USA. Heldigvis følger det musikalske opp og sender de samme gode assosiasjonene.
Hvor skal man begynne med en anmeldelse av denne konserten? Vel, for det første var det ikke et sekunds tvil om hvem som var sjefene av by:larm i går kveld. For det andre så er det noe ekstremt forfriskende med et band som har null hemninger når de spiller. For det tredje… nei, dere skjønner tegninga.
Etter å ha hørt den eneste tilgjengelige låten fra bandet på Spotify, Armageddon var jeg spent på hva Psykopath skulle by på. Det galopperende riffmonsteret som skulle til å angripe øregangene mine kom allikevel som en overraskelse.
Fra start til slutt er det åpenbart at de har bestemt seg for å gi alt, og det funker så alt for bra. Gjennomsyret av spilleglede og med et energinivå jeg ikke har sett siden Airbourne er det en euforisk opplevelse å være vitne til konserten. Samtlige på scenen ser ut som om de har stått på scener verden over i årevis, og hvordan de fremstår så rutinerte allerede nå er forbi min fatteevne. Gjennom hele konserten står bandet og skriker på både hverandre og publikum for å fyre opp stemningen. Enkelt, men effektfullt, og entusiasmen klarer til og med å smitte et ellers resignert by:larm publikum som ser seg tvunget til å utagere foran scenen.
Det er tight, raskt og akkurat passe skittent slik klassisk thrash skal være, og når konserten er over slår det meg at jeg har glemt hvor mye jeg elsker sjangeren. Så takk for at dere gjenopplivet kjærligheten min til thrash metal. Å peke ut høydepunkter blir vanskelig da det som nevnt er lite låter å oppspore, men Armageddon satt som alle de andre låtene som et skudd.
Til slutt er det bare en ting å si Psykopath:
- Takk!
