Foto: Therese C. Wangberg


Forrige gang de gjestet Norge parkerte (jaja) de Parkteateret fullstendig, og Musikknyheter ga en solid 9/10. I mellomtiden har de gitt ut et nytt album Modern Ruin, som også har høstet gode kritikker og Oslo er takk og pris på turnekartet denne våren.

Frank Carter selv begynner etterhvert å tegne seg som en levende legende. Etter rundt 15 år i faget (tidligere Gallows, Pure Love) har mannen opparbeidet seg et rykte som en av de mest eksplosive og energiske vokalistene punkrocken har å by på om dagen, og du skal være en hardbarka grinebiter om du ikke lar deg rive med av tilstedeværelsen og sjarmen hans.

Det er overhodet ingen lunte på dynamitten når bandet setter i gang med Trouble, og publikum kastes ut i en vanvittig treningsøkt av en konsert. Å si at det tar av er kveldens understatement, og Frank Carter hopper like greit ut i publikum før første sang er over, sånn for å sette standarden.

Har du vært på konsert på Blå vet du at det ikke finnes noen fysisk barriere mellom publikum og scene, og det ser ut til å passe hele bandet perfekt, der både Frank Carter og gitarist Dean Richardson vandrer ut oppå publikum. Ja, jeg sa oppå. Og som om ikke det er nok klarer Carter det kunststykket å stå på hodet over publikum mens han synger. Jeg har fremdeles litt vanskelig for å skjønne hvordan det hele gikk til.



Til tross for sinnsyk energi tar Carter tiden til å roe ned publikum midtveis i settet. I introduksjonen til Loss får han publikum til å bli helt stille når han snakker om hvor viktig det er å ta vare på hverandre. Og alle, bortsett fra han ene som står helt foran og filmer utilslørt med mobilen, blir stående rolig og bare høre etter på sangen.

Når Lullaby kjøres i gang et par låter senere, og publikum har kommet helt opp på 100% galskap blir det crowdsurf-bonanza. Flere blør, alle er i ekstase. Bortsett fra han som har stått og filmet omtrent hele konserten foran scenen, og som blir fratatt mobilen av Carter og får rocke-nekt resten av konserten. Skal sies at han til slutt prøvde å komme seg opp på scenen for å filme. Noen lærer aldri.

Ingen vil gi seg. Det moshes, danses og synges. Og fordi publikum brukte 65 minutter på å bli varmet opp i følge Carter, legger bandet til en ekstra låt Primary Explosive, på setlista før de avslutter med kanskje den største genistreken av en hatsang som noen gang er laget. Hele Blå synger I Hate You av full hals, og ikke en t-skjorte er tørr i lokalet når bandet til slutt går av scenen.

Kveldens høydepunkt; Når Carter ber alle om å oppføre seg ordentlig, og inviterer alle jentene i salen opp på scenen for å ta del i crowdsurfingen under Wild Flowers. Når du tenker deg om så ser du ikke det så ofte. Sinnsykt fett at flere tok sjansen, hev seg ut og surfet sammen med gutta. Det er sånn en skikkelig god punkrock-konsert skal være.