Kun et lite halvår etter slippet av hans siste album WHITE NOISE, stiller Noah Gundersen for første gang opp i Norge, kun akkompagnert av en kassegitar og et glass rødvin. Fallhøyden er svært stor, men om en noen gang har hørt mannen synge, så vet en at dette ikke er noe å bekymre seg for.

WHITE NOISE har Noah Gundersen fullt band i ryggen, så det var spennende å se hvordan store låter som The Sound, Number One Hit of the Summer, og After All ville fungere i en nedstrippet og akustisk versjon. Når han så åpner med sistnevnte er det ganske tydelig at dette er den settingen hvor Noah Gundersen er mest komfortabel, og hvor sangene hans låter aller best. Det er i det hele tatt en ekstremt hyggelig og avslappet atmosfære på John Dee denne kvelden, og Noah Gundersen kom tidlig på godfot med publikum, hvilket naturligvis er ekstra viktig når en står alene på scenen uten et band å gjemme seg bak. Når han også kan spille på sine norske aner, og fortelle små anekdoter om sin bestefar som alltid har lutefisk til jul, eller at han for første gang har møtt sin norske slekt, så er det lett å la seg sjarmere. Dette toppet seg bra når han høflig ba om en shot norsk sprit og drakk akevitt med en spandabel kar i publikum.

Det er dog musikken som er i sentrum, og den nesten halvannen time lange konserten går unna i en fei. Det var nok noen få savn i setlisten i kveld, men med en så stor katalog å ta fra så er det jo bare rett at mannen skal spille det han selv vil spille. Tittelsporet fra albumet Ledges, samt nydelige First Defeat blir solide høydepunkt i settet, og sammen med ekstranummeret Family fikk nok de fleste høre det de var ute etter i kveld. Når det er sagt blir gitaren litt vel masete og skjærende i de store partiene, men for det meste ble det maskert av en stemme som skinner som best når volumet skrus opp. Det blir også litt mye gitarknot mellom låtene, hvor han stemmer, begynner å spille, og så finner ut at han har noe på hjertet. Ikke en stor sak, men konserten kunne hatt litt bedre flyt.

Om en ikke hadde hatt noe forhold til Noah Gundersens katalog i forkant så kunne dette fort blitt en kjedelig affære hvor en lar egen utålmodighet gå utover andre, men heldigvis virket det som de fleste i lokalet visste nøyaktig hva de gikk til, og publikum fikk en fortjent takk for å vise respekt og holde seg rolig gjennom samtlige låter. Dette var i det hele tatt en helt nydelig kveld, og det er bare noen ytterst få personer som har en stemme sterk nok til å bære en slik konsert alene. Noah Gundersen er så definitivt en av dem. Mannen synger så flott at han kunne sunget Wonderwall på nachspiel uten å motta et eneste surt blikk. Et større kompliment tror jeg ikke jeg kan gi.