Foto: Therese Wangberg

Ti år har gått siden Death By Unga Bunga så dagens lys, og som en del av feiringen leverte garasjerockerne en svært velspilt og jovial konsert på Vulkan Arena. Deres siste plate So Far So Good So Cool utgjør forståelig nok brorparten av setlisten i kveld, og med tanke på anmeldelsene den plata har fått, var det neppe en dårlig idé. Bandet går på scenen bak et hvitt gjennomsiktig teppe, og starter showet med platas åpningsspor Haunt Me. Allerede her er det tydelig at denne konserten blir akkurat så koselig som forventet. Lyden er kanonbra fra første strofe, og den litt barnslige og ikke minst morsomme fremtoningen smitter raskt over på publikum.

Videre får vi servert knallåter som Soldier, Tell Me Why, Turn my Brain Off og Into the Night. Spesielt Turn my Brain Off skiller seg ut som en meget solid låt, og med gitarist Stian Gulbrandsen sin mer pop-punkete lead vokal blir det en fin variasjon i settet. Det serveres også som vanlig ablegøyer og krumspring jevnt og trutt gjennom hele konserten. Blant annet får vokalist og primus motor Sebastian Ulstad Olsen knust en flaske over hodet mens han flekser muskler, før han synger et par låter nede blant publikum.

So Far So Good So Cool har gutta begynt å lefle med mer elektroniske elementer også, noe som kler bandet og sounden svært godt. Det er da godt å se at de har fått med seg en god venn under navnet Snekker Andersen på synth på låtene So Cool, Cynical og Bye Bye. De låter meget bra, og understreker hvor godt det nye albumet er. Faktisk er de så sterke at en del av det tidligere materialet vi får servert litt senere, som Lady Fondue og Be Like You, raskt blir litt anonyme.

Selve feiringen når et lite høydepunkt når resten av bandet tar det på seg å hylle Sebastian og hans initiativ som startet bandet for så mange år siden. For anledningen har de øvd inn sin egen versjon av Bryan Adams’ klassiker Heaven som fremføres mens sjefen sjøl sitter på en stol, drikker øl og ler med. Det er unektelig hyggelig og morsomt, og allsang blir det, men det er kanskje ikke det mest spennende jeg har hørt fra en scene rent musikalsk. Men for all del, det bidrar så absolutt til å få publikum mer inn i konserten, og en kan jo ikke unngå å le.

Det legendariske gitarriffet fra Thin Lizzys The Boys are Back in Town blir som vanlig upåklagelig fremført med gitarene bak hodene, pakket inn i den angivelig siste låta for kvelden Wish I Didn’t Know. Vi har sett det før, men noen ting blir bare aldri gamle. Selvsagt får vi også servert et par ekstranumre, og Boys leder fint opp til kruttsterke Don’t Go Looking For My Heart. Helt til slutt er det duket for en solid runde kyss, klapp og klem til tonene av Aerosmiths I Don’t Wanna Miss a thing.

Death by Unga Bunga vet å underholde, og et par anonyme låter til tross, leverte de en svært solid konsert bygget rundt et svært solid album. Det er kanskje lett å peke på at det blir litt forutsigbart, men konserten er ispedd nok overraskelser og lun humor til at det aldri blir kjedelig.